Alltid takknemlig

Apostelen Paulus skrev ordene «Takk for alt». Hvordan kunne han være takknemlig for alt?

Snart samles amerikanerne med familie og venner, slik de gjør hver november, for å feire Thanksgiving. Gylne høstblader signaliserer avslutningen på årets avling, bøndenes jorder ligger pløyd og brakke for vinteren og hjemmene er fylt med de utsøkte duftene av stekt kalkun, gresskar og eplepai. Det er fri fra jobb og skole og en dag for å reflektere over det som gjør oss takknemlige.

På amerikanske skoler lærer barna om pilgrimmene som forlot sine hjemland, og alt som var kjært for dem, for å seile til Amerika. Etter en trygg ankomst i den Nye Verdenen, og et noenlunde fredelig naboskap med de innfødte, hadde de med en ordentlig feiring sammen. Dette var den første «Thanksgiving».

Å stole på Gud skaper takknemlighet

Høytiden har sine røtter i å takke Gud for hans velsignelse, men visste du at gjennom Amerikas tidligere  historie var det flere offentlig sanksjonerte Thanksgiving-dager. Det interessante er at Thanksgiving først bare ble feiret under gode omstendigheter, som militær seier eller slutten på en tørke – men ikke om disse tingene manglet.

Apostelen Paulus hadde en veldig annerledes måte å reagere på. «Takk for alt», skriver han. Hvordan kunne han være takknemlig for alt, i fengsel, i kamper, i alle typer motgang de aller fleste av oss ville finne både tragisk og uutholdelig? Det er fordi Paulus var en «pilgrim» av en annen sort; en som stolte på at Gud tok vare på ham og gjorde det som var best for ham, (Romerne 8.28), mens han selv søkte «… det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd.» Kolosserne 3,1.

Tro gjør det mulig å alltid glede seg

Paulus var levende interessert i å finne de tingene i hans natur som ikke passet inn i himlenes rike – det stedet hans hjerte lengtet etter. Og når han møtte motgang – slik vi ofte gjør – ble han bevisst sine tendenser til å klage eller være hevngjerrig, men den nåden han fikk ved troen på Kristus Jesus gjorde det mulig for ham å hate disse negative tingene han så hos seg selv. Noe nytt, evig og himmelsk tok plass i stedet.

Paulus skriver i sitt brev til romerne at han «roste seg i trengslene» ­– han ønsket dem velkommen! …Fordi han var overbevist om at ved å forbli i en levende tro, ville Gud skape noe i hans liv – noe evig! Han hadde fått tak i en tro hvor han alltid kunne glede seg og takke for alt. Også de tingene som ikke bare er ubehagelige, men det som virker uutholdelig. Hans takknemlighet æret Gud og han minner oss om å gjøre det samme: «Men takk for alt! For dett er Guds vilje for dere i Kristus Jesus»  1.Tessaloniker 5,18. Er det rart at Paulus, med en slik holdning, kunne være glad og takknemlig hver dag?

God Thanksgiving!