Gå til innhold

Depresjon lyver

Min depresjon og tok nesten livet av meg, men til slutt viste Gud meg en vei gjennom min sykdom.

Jeg var en slave av min depresjon og den tok nesten livet av meg. Jeg så etter svar, men fant ingenting. Til slutt viste Gud meg en vei gjennom min sykdom, og han ga meg en enorm glede som selv ikke depresjonen kunne ta fra meg.

Saken er at depresjon kommer i mange forskjellige former og påvirker mennesker på mange forskjellige måter. På grunn av dette antok jeg at det ikke fantes en måte å overvinne den på. Jeg tror fortsatt at det ikke er en universal «nøkkel» for å overvinne depresjon. Jeg tror ikke engang at «å overvinne depresjon» betyr det samme for hvert menneske. Men jeg vet at løftene i Bibelen er ett hundre prosent sanne, uavhengig av eventuelle psykiske lidelser et menneske kan ha. Selv om veien til frelse ikke er den samme for alle, vet jeg at den finnes. Dette er min historie som jeg håper kan være til hjelp for andre som opplever lignende prøvelser.

Jeg synker ned i depresjon

Depresjonen var en giftig stemme i ørene mine som hvisket løgner til meg. Du kan aldri være lykkelig. Du er maktesløs. Ingen andre forstår. Ingen andre har noensinne opplevd noe så ille. Ingenting er verdt å stå opp for. Ingenting er verdt å leve for. Håpløse, forferdelige tanker og allikevel trodde jeg på dem. Jeg trodde på disse løgnene, og fordi jeg trodde på dem, ble de sanne.

Som kristen hadde jeg lest utallige vers i Bibelen om å glede seg, selv midt i prøvelsene (1. Peter 1,6), men jeg trodde aldri at dette var mulig for meg. Jeg tenkte at min depresjon på en eller annen måte gjorde at jeg rett og slett ikke kunne være glad; at min sykdom var for mye å fikse, selv for Gud.

Depresjonen tappet min motivasjon og deltakelse i livet raskere enn man kan si «Ta deg sammen, det er bare i hodet ditt!»  Jeg hoppet av college to ganger i løpet av ett år, sa opp to ulike jobber og sluttet å omgås med mine venner. Jeg klarte ikke å spise; jeg klarte ikke å sove. Jeg var som en zombie. Jeg gjennomførte livets daglige rutiner uten egentlig å leve.

Jeg ventet på et tegn; en antydning fra Gud om at livet skulle bli bedre rett rundt hjørnet. At depresjonen min ville bli kurert på magisk vis, og at jeg skulle få lov til å føle lykke som et vanlig menneske igjen. Jeg forsto ikke hvorfor Gud sa at jeg skulle glede meg midt i mine prøvelser, for deretter å gjøre mine prøvelser for vanskelige å glede seg i.

Til slutt ble det så ille at jeg visste at noe måtte endre seg om jeg skulle fortsette å leve. Jeg oppsøkte en lege og han skrev ut en rekke ulike piller. Jeg begynte å trene, og tvang meg selv til å gå ut og jogge tre til fire ganger i uken. Det fungerte til en viss grad, men hver dag hadde pillene mindre og mindre effekt. Etter en stund sluttet pillene å fungere helt, og jeg begynte på spiralen nedover igjen.

Et nytt lavpunkt

Etter noen lange, elendige måneder sank jeg ned til dybder som jeg aldri trodde jeg ville komme i. Satan brukte depresjonens gift til å formørke mitt sinn slik at fremtiden virket uendelig svart og håpløs, og fordi jeg trodde på det, ble dette min virkelighet. Og jeg ønsket å gjøre slutt på denne virkeligheten.

Det er Gud alene som har myndighet til å gi og ta liv. Han skapte meg som jeg er, med en evig hensikt. Selv i «dødsskyggens dal» er Gud med meg og ønsker nettopp i disse forhold å gjøre en gjerning i og ved meg. Selvmord er forferdelig vantro på Guds kjærlighet og allmakt. Det er å ødelegge hans plan, og å gi etter for Satans onde planer for død og ødeleggelse. Jeg setter hele evigheten min på spill.

Men i min elendighet kunne jeg ikke se lyset, og jeg ga opp. Jeg var ferdig med livet. Jeg ønsket å sovne og aldri våkne opp igjen. Da, i det dypeste mørket, da det var nesten for sent, rakte Gud ut sin hånd, og jeg grep tak i den. Av grunner som jeg ikke kunne forklare gjorde jeg det ikke slutt den natten.

Når man er nede i depresjonens dypeste dybder kan de forferdelige tankene få en til å tro at selvmord er det eneste svaret. Tross alt kan ingenting være verre enn håpløsheten og fortvilelsen jeg føler nå. Men Guds ord sier noe annet.

Sakte ble det klart for meg at Gud på en eller annen måte hadde grepet inn. At han av en eller annen grunn ville ha meg i live på denne jorden. Men hvis Gud ville ha meg i live, betydde det da også at han hadde en måte for meg å være fri fra depresjon på?

Et bønnesvar

Jeg begynte å lete gjennom bibelen min, på jakt etter svar. Men problemet var at det ikke står skrevet mye om psykiske lidelser. Jeg fant en masse vers om å være fri fra synd; men depresjon er ikke synd, tenkte jeg. Det er en sykdom.

Nei, sykdommen er ikke synd. Men å gi etter for depresjonens symptomer – håpløsheten, fortvilelsen, vantro på Gud – det var synd, enten de kom fra en klinisk sykdom eller ikke. Og det betydde at jeg kunne få seier her!

Det står skrevet i 1. Korinter 10,13: «Dere har ikke møtt noen fristelse som mennesker ikke kan tåle. Og Gud er trofast. Han skal ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan tåle den.» Jeg hadde lest dette verset før, men jeg hadde egentlig aldri forstått det. «Gud skal gjøre utgang på fristelsen.» Dette betyr ikke at Gud skal fjerne mine prøvelser, men heller at han vil gi meg styrke til å gå gjennom prøvelsene og få seier over de tingene som plaget meg. Jeg innså at Gud trengte meg til å være på hans side hvis han skulle kunne hjelpe meg å få seier. Jeg kjempet for å gripe troen og begynte virkelig å stride mot min depresjon.

Jeg ble fortsatt bombardert av et hav av onde tanker, tanker om fortvilelse, selvskading og verre som syntes å komme styrtende over meg i endeløse bølger. Jeg ble fortsatt fristet av depresjonen. Den fortalte meg at det ikke var mulig. At jeg var for langt borte til at Gud å kunne hjelpe meg. Men i 2. Korinter 10,4-5 er det skrevet, «… vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.»

Hver gang tankene kom inn i hodet mitt, rev jeg ned deres argumenter. Men denne gangen prøvde jeg ikke å bruke min egen mentale styrke. Jeg visste at «positiv tenkning» ikke ville fungere her. Jeg overga meg til Gud og han ga meg kraft til å ta disse tankene til fange. Det var en kamp, og jeg måtte hele tiden si: «Nei, Bibelen sier at jeg kan glede meg; jeg hører ikke på noe som sier noe annet.» Jeg lærte å være i harmoni med Gud og følge hans røst i alt, også i praktiske ting. Det var den eneste veien til seier.

Gud ønsket for eksempel at jeg skulle ta vare på kroppen og helsen min. Depresjonen min var en medisinsk tilstand, og jeg måtte høre på legen min og gjøre alt det han sa, blant annet at jeg skulle begynne å ta medisnen min igjen. Fordi trening også er en viktig del av helbredelsesprosessen, visste jeg at når jeg kjente at jeg burde gå ut og jogge var dette også Guds vilje, så da tok jeg en joggetur. Hvis jeg følte at jeg trengte å lese i bibelen min nå, leste jeg i bibelen min. Hvis Gud la det på mitt hjerte å gå ut og omgås folk, så gjorde jeg også det. Dette var aldri ting jeg hadde lyst til å gjøre. Ofte føltes det faktisk som den vanskeligste tingen i verden! Men det er nettopp det som menes med å kjempe. Det betyr komplett og total lydighet mot Gud. Og da jeg var lydig og kjempet mot depresjonen, var Gud trofast til å «gjøre utgang på fristelsen» og til å gi meg seier over fristelsene mine. Og da jeg fikk seier, kjente jeg en ekte glede i min ånd.

Livet med depresjon

Jeg har fortsatt depresjon. Jeg har lært å akseptere det. Jeg føler trettheten og den svake emosjonelle likegyldigheten som følger med et depresjonsanfall, men synden – å gi etter for den – er nå under føttene mine. Mine følelser kan være nede i dypet av depresjon, men i min ånd har jeg glede.

Det er nå et klart skille mellom meg og min sykdom. Jeg er ikke lenger en slave. Jeg kan være lykkelig i min ånd selv om kroppen min føler seg deprimert, uansett hva som skjer i mine situasjoner. Det er en reise, men jeg har begynt på denne veien, og gjennom det hele har jeg lært mye.

Depresjon lyver.

En av løgnene var at ingenting var verdt å leve for og at å gjøre slutt på livet mitt også ville gjøre slutt på alle problemene mine for alltid. Sannheten er at man kan drepe kroppen, men ikke ånden, som fortsatt må stå for Gud. Gud stanset meg, og jeg lærte at han har en plan for livet mitt og at han også skal fullføre den. Jeg lærte at selvmord aldri er en utvei, fordi Gud alltid er mektig til å frelse.

Nå vet jeg at jeg ikke er for svak. Jeg vet at jeg ikke er maktesløs. Gud er på min side, og med ham er all kraften i universet. Jeg vet at andre har opplevd depresjon før, opplevd det og blitt fri fra det. Jeg vet at det også er mulig for meg å være helt frigjort fra dette, og jeg vet at det er mulig for meg å seire og være lykkelig. Jeg vet dette fordi jeg har opplevd det. Og jeg fortsetter å oppleve det.

Jeg er ennå ikke den personen jeg skal være, men jeg er langt fra å være den personen jeg en gang var. Depresjonen har kanskje stjålet år av livet mitt, men den har ikke ødelagt det. Jeg har kanskje en gang vært en slave av min sykdom, men Gud er på min side. Gud er på min side, og jeg har alt håp i verden om en bedre og lysere fremtid. Nå kan kroppen min brukes i Guds tjeneste. Mitt liv kan være til hans pris og ære og et vitnesbyrd om hans mektige kraft til å frelse og forvandle selv den mest elendige av mennesker.

Det kan føles håpløst til å begynne med, men, det er håp. Det er alltid håp. Gud er ikke troløs, men for å frelse meg fra depresjonen trengte han at jeg først kom til tro selv og var lydig mot hans ord. Guds ord er sant. Tro på Guds ord. Tro at Gud kan sette deg fri. Og du trenger aldri være en slave av elendighet og fortvilelse igjen.

Kjernen

Hva er de revolusjonære, frigjørende kjernelæredommene til Jesus Kristus og apostlene? Hvordan kan de brukes i praksis i hverdagslivet?

Last ned gratis e-bok

Jeg er korsfestet med Kristus

Dette heftet er basert på det som Paulus skriver i Galaterne 2,19-20: «Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.” Her forklarer Elias Aslaksen hva dette betyr, og hvordan leseren kan ha samme vitnesbyrd som Paulus i sitt eget liv.

Følg oss