Gå til innhold

Derfor bestemte jeg meg for å være en disippel

Hva motiverer noen til å gi opp sin egen vilje?
1101-why-i-decided-to-be-a-disciple-ingress

En disippel er en som alltid og i enhver situasjon i livet velger å gjøre Guds vilje, i motsetning til sin egen vilje. (Lukas 25,33)

Jesus sa:«Men la ikke min vilje skje, bare din.» Lukas 22:42. Du alene kan svare på det, men dette er grunnen til at jeg gjorde det. Derfor valgte jeg å være en disippel

Det første skrittet

Da jeg var yngre var jeg på en helgetur med gutteklubben i menigheten min. Vi spilte fotball og laget bål, og på kveldene lyttet vi til bibelfortellinger.

På lørdag kveld satt vi i ring og lyttet til en av lederne som snakket om å leve for Jesus. Etterpå spurte de om noen av oss gutta ønsket å si noe. En venn som var et par år eldre enn meg hoppet straks opp, men i stedet for å si noe, ba han om å bli bedt for.

Etter ham gjorde andre det samme, og en etter en ble de bedt for. Det ble raskt et bønnemøte.

Jeg var ikke så sikker på hva det gikk ut på, men jeg følte det var en spesiell mulighet som jeg ikke ville gå glipp av. Jeg spurte en av lederne om han kunne be med meg: «Vær så snill hjelp meg å leve for Jesus, jeg forstår ikke så mye nå, men hjelp meg å gjøre det når jeg forstår det.» Jeg vil ikke si at jeg var en disippel, men jeg hadde lagt den første murstein i grunnlaget for et kristent liv. Siden den første steinen, den bestemte avgjørelsen, aldri har blitt flyttet eller endret, kommer den til å ha evighetsbetydning.

Men så vokste jeg opp…

Som tenåring innså jeg at jeg ikke var så «god» som jeg hadde innbilt meg. Jeg mistet lett besinnelsen, jeg var utrolig arrogant, og jeg begynte å bli en bølle.

Jeg trodde på at mine synder hadde blitt tilgitt, men som tenåring gjorde jeg ting som var opprørende for de rundt meg, og jeg var plaget av urene tanker som jeg skammet meg over. Dette gjorde meg sint. Jeg hadde ikke lyst til å synde, men jeg følte at jeg ikke kunne hjelpe meg selv. Jeg fikk et personlig nag mot Satan fordi jeg gjorde og tenkte ting som jeg angret. Så bestemte jeg meg for at uansett hva som skjedde så ville jeg aldri bevisst gjøre noe eller la mine tanker drive i en retning som jeg visste var gal. Det var nesten min egen måte å hevne meg på Satan på.

Jeg husker veldig tydelig at denne beslutningen ga meg en enorm og uventet følelse av fred. Allikevel skjedde det at jeg gjorde ting jeg angret etterpå, men jeg følte meg ikke fordømt og avskåret fra Gud. I stedet følte jeg en sorg som drev meg nærmere Gud. (2. Korinter 7,11) Jeg tror jeg hadde snublet over en av de store mysteriene i evangeliet: «Men gjør jeg det jeg ikke vil, da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg.» Romerne 7,20. «Jeg» ville noe annet enn den «synden som bor i meg».

Jeg ba inderlig at jeg kunne bli fri fra synden som jeg fant i meg selv. Jeg følte meg særlig bundet av urene tanker, delvis fordi forskjellen mellom fristelse og synd i tankene ikke var så klart for meg. Men etter hvert kom jeg til tro på at det var mulig for meg å komme til seier over noe av den iboende synd jeg fant i meg.

En stor avgjørelse

Da jeg var rundt femten år gammel deltok jeg på et kristent ungdomsstevne i Somerset i England. Jeg hadde opplevd litt av hva det er å ha seier over synden på et område, men jeg lengtet etter mer. Da jeg lyttet til talene på stevnet kom jeg til tro på at det ved lydighet mot Ånden var mulig å komme til et liv i fullstendig seier over synd. Ikke all synden som bor i meg på en gang, men steg for steg ettersom fristelser kommer og jeg får se noe av det. Seier over synd som jeg allerede var klar over, men også over den iboende synd som jeg ennå ikke var klar over, men som jeg visste at Jesus ville åpenbare for meg når jeg fulgte i hans fotspor. Jeg kom til tro på at hvis jeg ga meg selv helt til Gud i alle forhold for å gjøre hans vilje, ville jeg komme til et liv i seier over enhver ond fristelse. (2. Korinter 2,14)

Jesus sa, «Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg.» Lukas 9:23. Dette «daglige korset» er hvor alle de lyster til synd blir avvist og kan bli «dødet» før jeg begår synd. Paulus forklarer det slik: «De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster.» Galaterne 5,24.

Verset som jeg tok med meg  fra den helgen var dette: «Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.» Galaterne 2,19-20.

«Jeg er korsfestet med Kristus …» Ved tro dør jeg sammen med Jesus. Ikke en fysisk død, men jeg dør til synden.

«… Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.» Hvis jeg velger Guds vilje i fristelsens stund i stedet for min egen vilje, er dette da ikke dette sant? “«Jeg» (min egen vilje) lever ikke lenger. I stedet lever Kristus i meg. Mine naturlige syndige tilbøyeligheter får ikke plass til å vokse eller utvikles. Jeg har valgt Guds vilje og dør for synden. Det var Paulus sitt vitnesbyrd og nå ville det også blitt vitnesbyrdet mitt.

Derfor er jeg en disippel

Det føltes ikke som å synde var noe jeg egentlig ønsket å gjøre, men jeg måtte gi opp hvis jeg ville være en disippel. Nei, en lengsel til å være fri fra synd var grunnen til at jeg ble en disippel! Jeg innså at min egen «egenvilje», mine ønsker, lyster og begjær var fordervet og at det å gi etter for dem ville være en evig tap både for meg og de rundt meg. Det er derfor at hver dag, i alle situasjoner i livet hvor jeg finner noe av min egen egoistiske vilje, velger å gjøre Guds vilje i stedet for min.

Det er mange ting som jeg gleder meg over, som for eksempel evig liv, å kjenne Jesus og samfunn med de hellige. Men for meg var grunnen til at jeg var villig til helt og fullstendig å gi opp min egen vilje i alle aspekter av livet, at jeg så en strålende mulighet til å bli helt fri fra synden i løpet av min levetid, og jeg grep den med begge hender.

Kjernen

Hva er de revolusjonære, frigjørende kjernelæredommene til Jesus Kristus og apostlene? Hvordan kan de brukes i praksis i hverdagslivet?

jeg-er-korsfestet-med-kristus
Last ned gratis e-bok

Jeg er korsfestet med Kristus

Dette heftet er basert på det som Paulus skriver i Galaterne 2,19-20: «Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.” Her forklarer Elias Aslaksen hva dette betyr, og hvordan leseren kan ha samme vitnesbyrd som Paulus i sitt eget liv.

Følg oss