Gå til innhold

Elias Aslaksen: Søken etter sannheten

Han er eneren alle vil ha tak i. Så ber han om avskjed.

Han er eneren alle vil ha tak i. Så ber han om avskjed.

Elias Aslaksen er et hode lavere enn sine medstudenter, men rager et hode høyere i samtlige disipliner. Han har ordet i sin makt, kan tale så folk sitter fengslet på benkeradene – og han vet det veldig godt selv.

Født inn i en velstående og bereist middelklassefamilie i Kristiania (Oslo) i 1888, er han sjøkrigsskolens flinkeste elev og får gode karakterer alle vegne. Men desember 1910 leverer han sin avskjed – adressert til Kongen.

«Ta et par dagers permisjon og snakk med dine foreldre om dette», er svaret han får. Aslaksen har derimot bestemt seg. Han akter å tjene Jesus Kristus helt og udelt. En enkel beslutning for ham, men helt uforståelig for familie og venner.

Vendepunktet

aslaksen-1
Aslaksen under hans korte tid i marinen.

1908 møter han Johan Oscar Smith om bord i marinefartøyet «Sleipner». Møtet med denne mannen forandrer hele Aslaksens liv, og de neste årene kommer Aslaksen regelmessig til Smiths hjem i Horten hvor han med stor interesse hører på Smith. Han blir grepet av de åpenbaringene og den forståelsen Smith hadde fått og får lys over å følge Jesus på den nye og levende vei som han innvidde oss (Hebreerne 10, 19-20). Dette er noe helt nytt for Aslaksen. Dette er begynnelsen på et livslangt samfunn mellom de to.

Johan Oscar Smith er også overrasket. Han har møtt mange mennesker, men få som Aslaksen. Han ser en rettferdig og eksakt mann som aldri forsømmer sine plikter.

Den 30. november 1910 skriver Johan Oscar Smith til sin bror, Aksel Smith, om Aslaksen:

«Han ber Gud å handle hurtig med seg, at han må komme inn i Kristi lidelsessamfunn, og at han må bli forunt å lide for Kristi navns skyld. Det er en merkelig mann. Han sier selv at han i den siste måned har gjort store fremskritt, og det er sant. Han har fått en vidtgående oppfattelsesevne og bønnens Ånd. Mon hva det blir av denne mann?»

Kinamisjonær?

Aslaksen hjemme I stuen. Han reiste aldri ut som kinamisjonær.
Aslaksen hjemme I stuen. Han reiste aldri ut som kinamisjonær.

Aslaksen har sans for misjonsarbeid, og den 3. april 1911 drar han til London for å begynne på misjonærutdannelsen, med den tanke å reise som misjonær til Tsjili-provinsen nord i Kina ved endt utdannelse. Under oppholdet har han stadig postkorrespondanse med Johan Oscar Smith. I brev datert 19. mai 1911 skriver Smith: «La ingen professor i teologi frarøve deg enfoldet i Kristus … det ringe fra Gud er sterkere enn menneskenes styrke».

«Enfoldet i Kristus». Aslaksen tenker seg om. Han sammenligner Smiths lære mot det han nå lærer på misjonærskolen. Så slutter han på skolen, reiser hjem til Norge og bosetter seg på Hønefoss. Her bor han til sin dødsdag med denne urokkelige tro på Guds ord og enfoldet i Kristus.

Likevel er ikke Aslaksen uvirksom som misjonær. Både lokalt i Hønefoss, rundt om i Norges land og i store deler av Europa reiser Aslaksen og forkynner evangeliet med stor iver.

«Jeg er Elias Aslaksen Fra Norge, og jeg er en lykkelig mann – en meget lykkelig mann.» Aslaksen presenterer seg enkelt og likefrem da han i 1956 besøker Leonberg i Tyskland. Han har akkurat gått ned fra det høye podiet og står på gulvet nede hos tilhørerne. De enkle, sanne ordene gjør dypt inntrykk på mange av de som er der den dagen.

«Ualminnelig ydmyk»

Aslaksen var en engasjert sjakkspiller.
Aslaksen var en engasjert sjakkspiller.

Kåre J. Smith, menighetens nåværende leder, minnes Aslaksen etter hans død i sin bok Hyrde og profet:

«Han var ualminnelig ydmyk og gikk dypt ned for å fullføre det hans Herre og Mester ville gjøre i hans liv, og for å fullføre den gjerning Gud hadde gitt ham … Han var en Ordets tjener av første klasse.»

Kåre J. Smith skriver om en helhjertet, brennende og ivrig mann som søkte sannheten og sannhetens kjerne på alle punkter som Bibelen opplyser om.

«Han talte troen inn i mitt hjerte. Jeg ble rett og slett født på ny under en av hans taler, og jeg fikk en kraft inn i mitt liv som siden alltid har vært til stede.»

Aslaksen står frem på et møte. Han vil lære forsamlingen hva det vil si å tro. Å tro slik at man kan flytte fjell. Han forteller:

«Det var sånn som kjerringa som ville ha flytta et berg. Det stod utenfor eiendommen hennes og hun ville ha det flatt der. Så sa hun: «Berg, flytt deg og hiv deg i havet!» «Jeg tror, jeg tror, jeg tror», sa kjerringa. Til slutt sovnet hun om kvelden mens hun tygde på det: «Jeg tror, jeg tror, jeg tror.» Så var hun veldig nysgjerrig om morgenen når hun våknet. Sier det noe? Hvis hun hadde trodd, hvordan kunne hun ha vært nysgjerrig? Og hun bort til vinduet, og der sto fjellet der. «Ja, var det ikke det jeg trodde», sa hun.»

Aslaksen som leder

Aslaksen likte å sammenligne frelsesprossessen med idrett, og likte selv blant annet å spille dart.
Aslaksen likte å sammenligne frelsesprossessen med idrett, og likte selv blant annet å spille dart.

I 1943 stopper Johan Oscar Smiths hjerte å slå, og med ett er et livslangt og inderlig samfunn og samarbeid over. I hvert fall her på jorden. Aldri ble det noen brist i kjærligheten mellom Aslaksen og Smith. Et blinkende sverd for sannheten, også dem i mellom, men kjærligheten brast aldri.

Aslaksen tar over som menighetens fremste leder, men på sin 65-årsdag taler Aslaksen på en måte man

«Jeg var umulig, jeg var håpløs og de hadde ikke noe håp for meg. Så behaget det da Gud å ta seg av en slik stakkar og Gud fant ikke noe dårligere på jorden. Takk for at du utvalgte meg for å vise sin storhet, sin makt, sin godhet. Og hva skulle jeg la være å takke deg for. Hva har jeg ikke fått. Ære være Gud i det høyeste, ære være Gud på jorden, ære være Gud i den levende Guds forsamling.»

Det er ikke noe spesielt med ham – det er Gud som har gjort og gjorde et slikt verk i hans indre. Slik mente Aslaksen det selv, og det var evangeliet han hørte fra Smith som hadde ledet ham dit hen. Dette evangeliet hadde blitt hans redning og nå eneste interesse. Derfor gjorde han med stor glede alt han kunne for å fortelle andre om disse fantastiske sannheter han selv hadde fått åpenbaret. Det var sant da han sa: «Vi tjener, ikke for at vi skal være noe, men for at andre kan bli noe.»

Troen på livets ord

«Troen på livets order den sterkeste makt som eksisterer i universet.». På sitt aller siste nyttårsstevne på Brunstad sørger den 87 år gamle Aslaksen for at disse ordene blir hengt opp i møtesalen. Store bokstaver på en flere meter lang plakat, så alle vennene kan lese det. Deretter taler han om å ha troens hemmelighet i en ren samvittighet. Først at man tror at Ordet er sant og godt på alle måter, deretter en levende personlig tro på at en selv kan leve det.

Fra slutten av januar 1976 går det raskt nedover med helsen til Aslaksen, og han blir – til tross for tiltagende iver – nødt til å trappe ned møte- og reisevirksomhet. Slik utvikler deg seg i et par måneder, til han 10. mai, vel 88 år gammel, får hjemlov og dør hjemme i sitt hus stille som et lys slokner.

800 personer sier farvel under begravelsen, som er den største Hønefoss noen gang har sett. 1700 samles på Brunstad dagen etter for minnemøter.

Alle ville ha tak i ham, men det var kun én som fikk den helhjertede enerens rungende «ja». Endelig var han hjemme hos ham.

Kjernen

Hva er de revolusjonære, frigjørende kjernelæredommene til Jesus Kristus og apostlene? Hvordan kan de brukes i praksis i hverdagslivet?

Last ned gratis e-bok

Jeg er korsfestet med Kristus

Dette heftet er basert på det som Paulus skriver i Galaterne 2,19-20: «Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.” Her forklarer Elias Aslaksen hva dette betyr, og hvordan leseren kan ha samme vitnesbyrd som Paulus i sitt eget liv.

Følg oss