Er jeg bundet av hva andre tenker om meg?

En tilbøyelighet som ligger dypt i mennesket er at vi vil få «æren» for det vi sier og gjør. Ved syndefallet kom synden inn i menneskets natur, og dermed ble selv våre beste gjerninger, hvis de ikke blir påvirket av Gud, forurenset av synd. Saken er at vi ikke kan gjøre noe av oss selv som i sannhet er noe som helst ære verdt.

En stor fiende har vært, og fortsatt er, dette å være opptatt av å få anerkjennelse av folk rundt meg. Fordi det binder meg og styrer meg slik at jeg ikke er fri og kan gjøre det gode som Gud virker i meg, og som jeg vil gjøre.

Hvis jeg har gjort noe godt som er virket av Gud, for eksempel å være lydig mot et skriftsted som har blitt klart for meg, da tilhører æren Gud og ikke meg selv.

Selv om denne forståelsen ligger som en god grunnvoll i livet mitt, betyr det ikke at jeg aldri blir fristet til å søke ære. For det gjør jeg – hvis jeg ikke er oppmerksom på naturen min, er tankene mine opptatt med hvordan jeg tar meg ut i andres øyne. Det er der i tankene at fristelsen oppstår, og det er der den skal bekjempes.

Hvordan kan fristelsen bekjempes?

I Efeserne 6,17 står det om en viktig del av Guds fulle rustning: Åndens sverd, som er Guds ord. For min del har det vist seg å være det mest effektive våpenet mot fristelser, og dermed også mot tanker om å få ære av mennesker. Det som er så bra med Guds ord – eller skriftene – er at de kan brukes om og om igjen. Sverdet er ikke til engangsbruk. Og det virker hver gang.

Det er noen skriftsteder som jeg har brukt når tanken på ære har kommet opp. Det første er i 1. Korinter 4,7: «Hvem gir vel deg forrang? Hva har vel du som du ikke har fått? Men har du fått det, hvorfor roser du deg da som om du ikke hadde fått det?» Det er et fantastisk våpen! Ofte sier jeg bare til meg selv: «Hva har du som ikke har blitt gitt deg?» Svaret er: Ingenting. Alt er av Guds nåde, og all æren tilhører ham. Søker jeg allikevel ære, stjeler jeg noe som ikke tilhører meg. Hvis jeg gir Gud æren, kommer tingene på sin rette plass, og jeg får en fantastisk frihet fra den tunge byrden av å stå for mennesker i det jeg gjør.

Et annet skriftsted som jeg har brukt somt våpen er i Romerne 3,27: «Hvor er så vår ros? Den er utelukket.» Og Galaterne 1,10: «Søker jeg nå å bli anerkjent av mennesker – eller av Gud? Eller søker jeg å gjøre mennesker til lags? Dersom jeg ennå søkte å være mennesker til lags, da var jeg ikke Kristi tjener.» Og det er jo det som jeg ønsker. Å være en Kristi tjener, som kan gjøre godt og velsigne dem jeg møter på min vei.

Mitt fokus må være å søke Guds ære, la ham lede meg og å finne hans vilje med livet mitt. Og i alle fall må fokuset ikke være å la meg styre av andres meninger og ære.

Hva sier Gud?

Menneskers meninger er foranderlige; noen ganger roser de en helt opp i skyene, andre ganger blir man kritisert. Det er ikke det som er så viktig – men hva sier Gud om livet mitt og mine motiver?

Jeg fristes fortsatt fra tid til annen til å søke ære av mennesker, for eksempel å tenke på at «det gjorde jeg bra», eller å bli oppblåst når jeg får ros. Eller være redd for kritikk og negativ omtale. Men det fantastiske er at jeg kjenner min fiende og jeg kjenner mine våpen, og jeg vet hvordan jeg skal ta opp kampen. Da kan jeg bevares rent i mitt hjerte og sinn, og det bringer lykke og glede. Og det frigjør meg til å høre hva Gud vil si til meg.