Gå til innhold

Gud veier de prøvelsene han sender

På et tidspunkt klarte jeg nesten ikke å styre min angst, men i dag er jeg blitt en ung kvinne som ser lyst på livet.

Da jeg var liten, ble jeg ofte engstelig dersom uventede ting kom på, ting som ikke gikk etter «vanlig skjema». Jeg kunne få panikk bare ved tanken på at jeg en dag måtte flytte ut, og ikke lenger skulle bo hos foreldrene mine.

Da jeg begynte på ungdomsskolen, syntes jeg det ble mange og store forandringer. Fram til da hadde jeg merket at jeg fort kunne bli engstelig, men jeg hadde ikke opplevd å ha skikkelig angst.

Kampen mot angst

Da jeg kom hjem etter første skoledag, gikk alt ganske greit. Men om natten sov jeg urolig; jeg våknet med en knyte i magen, og jeg følte meg stresset. Jeg visste at dagen ville bli tøff. Jeg klarte ikke å spise frokost, og kjente at en lammende følelse tok tak i meg. Det var som om en bølge skyllet over meg, og jeg visste at det ville bli vanskelig å holde hodet over vannet. De neste ti dagene hadde jeg absolutt ingen matlyst. Det var vanskelig å sovne om kvelden, og om morgenen hadde jeg vondt i magen.

Foreldrene mine ba for meg, trøstet meg og støttet meg, og oppmuntret meg til å stole på at Gud ville hjelpe meg. Jeg var 11 år gammel, og med min enkle barnetro ba jeg til Gud om hjelp. Foreldrene mine tok meg også med til en psykolog, og jeg fikk noen legemidler som hjalp meg slik at jeg kom mer til ro. Det gikk bedre litt etter litt, men problemet var ikke helt løst.

Det gikk noen år. Jeg kjente godt at jeg hadde tendenser til å bli overmannet av et slags indre stress, men jeg hadde ikke flere ordentlige angstanfall. Men da jeg skulle begynne på videregående skole, virket det som om marerittet startet igjen akkurat der det hadde sluttet fire år tidligere. Jeg hadde blitt eldre, jeg hadde jo lært å håndtere nye situasjoner. Men plutselig var denne lammende følelsen der igjen, og jeg klarte rett og slett ikke å kontrollere følelsene mine. Hvorfor hadde Gud skapt meg slik? Jeg forsto ikke hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde. Hvorfor slapp mine søsken å ha det på denne måten? For meg virket dette urettferdig. Hvorfor akkurat meg?

Hvorfor hadde Gud skapt meg slik?

Nå skjønner jeg bedre: Gud hadde noe å si meg. Han ville tale til meg gjennom det jeg opplevde. Gud taler til noen på én måte og til andre på en annen måte. Det Gud ville, var å få meg til å lære å hengi meg til ham, og legge alt i hans hender!

I de dagene jeg opplevde det vanskelig å begynne på ny skole igjen, fortsatte foreldrene mine og flere av mine nærmeste å be for meg. Jeg husker spesielt godt en morgen da jeg var helt lammet av angst. Faren min tok meg med til besteforeldrene mine, og ba dem om å be med meg. Min bestemor var en bønnens kvinne, og da jeg gikk inn på klasserommet den morgenen, etter at hun hadde bedt for meg, kjente jeg tydelig at det som lå så tungt over meg og trykket meg ned, plutselig ble tatt bort fra meg.

De som virkelig har opplevd angst vet at man ikke selv kan ta kontrollen over et angstanfall, og jeg skjønte godt at det nå var Gud som bønnhørte oss ved å ta bort angsten, den morgenen der. «Hvis Gud er for meg, hvem er da imot meg?» tenkte jeg, da jeg åpnet døren til klasserommet.

Likevel fortsatte det å være vanskelig hver morgen den uken. Jeg fortsatte å be til Gud, og jeg kjente tydelig at det var noe han ville med meg. Kanskje det var noe jeg måtte gi opp? Jeg tenkte at hvis jeg fikk en enda sterkere tro, så ville han løse meg ut fra disse reaksjonene.

Bønnesvar – ved tro!

Tidlig en morgen skjønte jeg at jeg måtte snakke med faren min, og jeg fortalte at jeg følte det som om jeg var i en mørk tunnel. Han sa at Gud helt sikkert hadde en plan med disse prøvelsene, og så trakk han et vers. Vi fikk Hosea 6,1-3: «Kom, la oss vende om til Herren! For det er han som har revet i stykker, men han vil også lege oss. Han slo, men han vil også forbinde oss. Han vil gjøre oss levende etter to dager. På den tredje dagen vil han reise oss opp, og vi skal leve for hans åsyn. Så la oss lære å kjenne Herren! La oss søke med iver å lære ham å kjenne! Hans oppgang er så viss som morgenrøden, og han kommer til oss som regnet, som et senregn som væter jorden.»

Der var kanskje svaret på bønnene mine! Men hva om dette verset bare var en tilfeldighet? Hele min menneskelige tenkemåte slo tilbake med full styrke. Men jeg bestemte meg for å tro! Jeg bestemte meg for at jeg ville stole på Gud, og sa til ham at han måtte reise meg opp, slik som dette verset sa.

Og Gud holdt sitt løfte. Tre dager senere kunne jeg stå opp uten å kjenne antydning til angst eller uro. Jeg var helt rolig, og kjente meg fjærlett! Jeg visste at det ikke var noen forbigående følelse. Nei, Gud hadde forbundet mine sår; han hadde gjort meg levende!

Det ble en stor trosopplevelse for meg. Gud åpenbarer seg for menneskene på forskjellige måter, og for meg åpenbarte han seg på denne måten. Det var nettopp gjennom disse prøvelsene, og helt tydelig gjennom skriftstedet han sendte meg. Gud bønnhørte meg. Kanskje svarer han deg på en helt annen måte, men han svarer alltid når vi ber til ham slik han vil at vi skal be – med et rent og udelt hjerte, og når vi får tro på at vi kan bli frelst gjennom de prøvelsene han sender. Tenk at alt det vi møter på vår vei kan føre oss til himmelen, om det er lette eller vanskelige forhold. Alt dreier seg om å bruke nettopp de anledningene som jeg får!

Jeg kan bli en ny skapning!

Siden den dagen har jeg ikke kjent noe mer til angsten. Jeg er blitt en ung kvinne som ser lyst på livet. Etter at Gud førte meg ut av angsten, har han ofte ført meg gjennom nye forhold hvor jeg visste at det eneste jeg hadde å gjøre, var å legge alt i Guds hånd. Sjelen min vil nok fortsette å være urolig når ting går litt på tverke, eller jeg kommer opp i nye situasjoner, men jeg lærer å la sjelen min komme til ro, og å holde uryggelig fast ved det håpet jeg har fått. «Dette [håpet] har vi som et anker for sjelen.» Hebreerne 6,19. Jeg har opplevd at Gud er god, og vet at han har en herlig plan med alt det han sender i min vei. Tenk at alt tjener dem til gode som elsker Gud! (Romerne 8,28)

Gud veier de prøvelsene han sender. Han vet hva jeg trenger for å bli en ny skapning. Jeg må gå gjennom ilden for å få del alle Kristi dyder. Alle blir ikke prøvd på samme måte, men Gud vet nøyaktig hva jeg trenger for å bli renset og lutret. Han vil at jeg skal bli en ny skapning, og det er nettopp det jeg lengter etter, av hele mitt hjerte!

Kjernen

Hva er de revolusjonære, frigjørende kjernelæredommene til Jesus Kristus og apostlene? Hvordan kan de brukes i praksis i hverdagslivet?

Last ned gratis e-bok

Å være kristen

Å være kristen er et mye dypere liv enn bare å be Jesus å komme inn i ens hjerte og tro på syndenes forlatelse. Det er et liv i utvikling og vekst i det som er av Kristus. Dette heftet presenterer veldig tydelig og enkelt det som er grunnleggende i et kristent liv.

Følg oss