Gå til innhold

Hva jeg lærte om irritasjon i løpet av en helg

Hvem eller hva bestemmer om jeg blir irritert på de andre rundt meg?

Å være fri fra irritasjon er nok noe vi alle ønsker. Vi vil vise godhet, vennlighet og tålmodighet mot andre, selv om de ikke nødvendigvis har vært snille mot oss. Men dette er ikke alltid så lett. Vi kan tenke at vi har irritasjonen under kontroll, inntil det plutselig skjer noe som får det til å tippe over for oss.

Da jeg vokste opp hadde jeg et temperament. Jeg hadde null toleranse når andre ikke handlet slik jeg ville. Ett feiltrinn av en av mine søsken, og så var jeg i gang.

I Jakob 1,19-20 står det: «Hvert menneske skal være snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede! For manns vrede virker ikke det som er rett for Gud.» Det er klart her at å irritere seg over andre er motsatt av Guds rettferdighet. Det fører til strid og bitterhet.

Jeg begynte å arbeide med å bli mer bevisst på hvordan irritasjonen bare føyk opp i meg, fordi jeg begynte å bli klar over resultatene av mine skarpe reaksjoner og min kritikk. Jeg hadde ikke lyst til å fortsette å være årsaken til disse tingene.

Og jeg trodde at jeg hadde blitt flink til å vise tålmodighet og forståelse, inntil en helg da lyset skinte veldig klart for meg, og viste meg hvor mye som var igjen.

En serie uheldige hendelser

Jeg var på en helgetur sammen med en gruppe andre mennesker, og i løpet av bare én dag, gikk det galt med nesten alt som kunne gå galt. Og det var nesten som om det eneste jeg kunne gjøre var å skylde på de andre for alt som hadde skjært seg.

I stedet for å svare med tålmodighet og godhet, delte jeg ut kalde kommentarer og skarpe bemerkninger. Alt jeg kunne tenke på var at de andre var ansvarlige for alt som hadde gått galt. Hvordan kunne de være så nærsynte? Hvorfor kunne det ikke ha vært mer gjennomtenkt? De, de, de, de.

Men så, når jeg tok meg tid til å tenke på det på slutten av dagen, falt noe på plass. Hvorfor kunne jeg ikke gjøre noe med mine egne reaksjoner? Hvorfor kunne jeg ikke vise godhet selv midt i en vanskelig situasjon?

Jeg var irritert fordi jeg hadde forventningene av de andre. Jeg ble sint når de ikke handlet slik jeg ville. Det var ingen kjærlighet i meg.

Kjærlighetens kjennetegn

1. Korinter 13,4-7 beskriver hva det betyr å vise kjærlighet: «Kjærligheten er tålmodig, er velvillig. Kjærligheten misunner ikke. Kjærligheten skryter ikke, den blåser seg ikke opp. Den gjør ikke noe usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannhet. Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.»

I løpet av svært kort tid hadde jeg vært skyldig i å gå imot omtrent alt i verset ovenfor. Det ble utrolig klart at mine handlinger var omtrent så motsatt av kjærligheten som man kan komme.

Det ble utrolig klart at mine handlinger var omtrent så motsatt av kjærlighet som man kan komme.

Den første delen av verset lyder: «Kjærligheten er tålmodig, er velvillig.» Det finnes ingen unntak fra dette. Det står ikke: «Kjærligheten er tålmodig med mindre …» Hvis jeg ikke svarer med tålmodighet og godhet, viser jeg ikke kjærlighet.

Lysten som frister meg bor i meg

I Jakob 1,14-15 står det: «Men enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst. Når så lysten har unnfanget, føder den synd. Men når synden er fullmoden, føder den død.» Andre kan sikkert gjøre ting som vekker lysten til å bli irritert, fordi lysten bor i meg. Men jeg ikke å være fornøyd med å gi etter. Jeg må gjøre noe for å bryte den onde sirkelen.

Da jeg innså at jeg hadde gitt etter for irritasjonen min i løpet av helgen, bestemte jeg meg for å ta opp en kamp mot den – å endre holdningen mot de andre rundt meg fra anklage til takknemlighet. Jeg ble fortsatt fristet nådeløst til irritasjon i løpet av helgen, men nå var det annerledes. Jeg forsto at jeg ikke var nødt til å la det herske over meg. Jeg kunne svare med tålmodighet. Med langmodighet. Følgelig var resten av helgen myen fredeligere og hyggeligere.

Hvordan kan jeg bli ferdig med irritasjon?

Det kan virke som om folk kan gjøre merkelige ting noen ganger. Når noen gjør noe som terger meg til å bli sint, kan jeg komme inn i en vane hvor jeg tenker, «Å, om bare han handlet slik og slik ville det være lettere å forholde seg til ham.» Men tenk på det: Er min åndelige utvikling avhengig av mine egne handlinger, eller av handlingene til de andre rundt meg?

Jeg kan bare styre mitt eget liv – jeg velger om jeg viser vennlighet eller irritasjon når situasjoner oppstår i livet. Å vente på at andre skal forandre seg, og si at jeg skal bli en bedre person etter at de blir bedre er rett og slett latterlig.

Vi kan også bli fristet til å bruke unnskyldningen at «Jeg er bare hissig av natur. Jeg blir lett irritert.» Kanskje dette er sant nå, men må det være sant i morgen? Har jeg et mål om å bli ferdig med det, eller er jeg fornøyd med å være en slave av irritasjon?

«La all bitterhet og hissighet og sinne og skrål og spott være langt borte fra dere, likesom all slags ondskap. Vær gode mot hverandre, vis barmhjertighet så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus!» Efeserne 4,31-32.

Godhet. Barmhjertighet. Tilgivelse. Det er vårt mål. Det som følger er å jage etter det målet, selv om vi har hatt en helg der ting ikke går som planlagt.

Kjernen

Hva er de revolusjonære, frigjørende kjernelæredommene til Jesus Kristus og apostlene? Hvordan kan de brukes i praksis i hverdagslivet?

Last ned gratis e-bok

Jeg er korsfestet med Kristus

Dette heftet er basert på det som Paulus skriver i Galaterne 2,19-20: «Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.” Her forklarer Elias Aslaksen hva dette betyr, og hvordan leseren kan ha samme vitnesbyrd som Paulus i sitt eget liv.

Følg oss