Gå til innhold

Hvordan mamma gjorde evigheten ekte for meg

Et kraftig vitnesbyrd om å ha sitt hjemland i himmelen.
1175-How-my-mom-made-eternity-real-for-me-ingress

Jeg vil fortelle en historie – en utrolig historie. En sann historie. Det handler om en som er veldig kjær for meg – min mor.

Mamma døde etter en syv måneders kamp mot kreften. Hun var bare 66 år gammel. Hennes liv er et enormt vitnesbyrd om en som hadde et personlig forhold til sin himmelske Far, og jeg håper at du ved å lese denne historien kan bli oppglødet til å strebe etter større kjærlighet til Gud og en sterkere tro på evig liv.

En brennende lengsel etter Gud

Min mor var en ekstremt effektiv og hardt arbeidende kvinne. Organisasjon, orden og punktlighet var prioriteringer i vårt hjem. Mamma var spesielt detaljorientert og var en ekspert på å organisere ting slik at uhell kunne unngås, hvis mulig. Regninger måtte betales i tide, avtaler måtte holdes, tidsfrister måtte overholdes; hun var en veldig travel kvinne. Og midt i det hele fant hun alltid tid til å varme hjertene til sine mange, mange venner med e-poster, tekstmeldinger, telefonsamtaler, eller gaver. Ordet «kjedsomhet» var ikke i hennes ordforråd! Hun var fri til å være som Gud hadde skapt henne, uten å prøve å imponere noen, og ble elsket av mange mennesker i samfunnet.

«La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden … Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere åpenbares med ham i herlighet.» Kolosserne 3,2.4.

Mange ganger gjennom mammas liv var det lett å se at Guds ord var blitt en livline og en realitet for henne. En gang da jeg visste at hun gikk gjennom en spesielt vanskelig tid, spurte jeg henne hvordan det gikk. Hun begynte å gråte, og sa at det noen ganger skjedde ting som hun ikke forsto, men hun visste også at hun ikke trengte å forstå det. Hennes oppgave var rett og slett å holde hjertet og tankene rene, slik at hun kunne få noe av evig verdi ut av prøvelsen. Svaret fikk meg til å innse at hun hadde en dyp forbindelse med Gud, og at alt hun ville var å behage ham.

I sine forhold kastet hun byrdene på Gud og begynte å bli fri fra angst, som førte til en lys, lykkelig ånd og en evne til å trøste andre som også opplevde prøvelser. Hun ba ofte for de unge, spesielt for dem som slet, og kunne oppmuntre dem med den hjelpen hun selv hadde fått, fra Guds ord.

Selv om mamma var svært opptatt helt til hun ikke var i fysisk i stand til det lenger, ble det mer og mer klart at det foregikk et skjult arbeid i hennes hjerte. Hun siterte ofte Salme 23: «Herren er min hyrde, det mangler meg ingen ting.» Det var så klart at hun trodde fullt og fast på dette verset, og at hennes første kjærlighet var for Gud og ikke for ting på jorden.

Mens kroppen hennes ble svak og nedbrutt var det som om et indre lys begynte å stråle ut av sprekkene. Takknemlighet strømmet ut. Selv når hun manglet energi for å komme seg opp av sofaen, ba hun stille søsteren min og meg å sørge for at gjestene hadde kaffe og snacks, og hadde det bra. Alltid tjenende! Hun syntes ikke å være bekymret for at huset ble litt rotete, eller at hagen var begynt å bli overgrodd. Selv om hun hadde vært veldig flittig til å ta seg av det som Gud hadde gitt henne i livet, ble hennes syn også hevet langt over det som er timelig. Det var tydelig at hun hadde evigheten i tankene og at hun gjorde seg klar til å møte sin gode Hyrde.

En livsforvandlende opplevelse

De siste dagene av min mors liv gjorde et livsforvandlende inntrykk på meg. Vi hadde plassert en seng i stua hjemme hos foreldrene mine, og vi brukte de siste dagene på å snakke, lese og synge sammen. Mange mennesker kom for å besøke henne, og hun hadde veldig personlig, oppmuntrende ord for hver enkelt. Hun var ikke redd for å dø. Det var tydelig at hun ikke ble tynget ned av bekymringer i dette livet. Hun hadde lest og trodd på Guds ord, og det var en trøst for henne. Da hun ble svakere og ikke lenger kunne snakke eller svare, lå hun bare i sengen med øynene lukket. Så en kveld, da noen av oss var i et annet rom, ropte broren min plutselig at vi skulle komme til mammas seng.

Det jeg opplevde da jeg kom inn i rommet kommer til å bli med meg resten av livet.

Øynene hennes var vidåpne og fokusert langt utover taket; krystallklare blå øyne, som jeg aldri hadde sett dem før! Hun smilte og så rett inn i himmelen. Vi kunne alle føle himmelen der, midt i rommet. Vi sto rundt sengen hennes og sang for henne da hun tok sitt siste åndedrag, og ble ønsket velkommen inn i Jesu armer, han som hun hadde elsket og tjent gjennom hele sin tid her på jorden. Det var nesten som om vi kunne se Jesus og de hellige se ned, med hendene strukket ut til henne, og jeg hadde en utrolig sterkt ønske om også å komme dit.

Jeg kan aldri beskrive følelsen av fred og lykke som fylte rommet i det øyeblikket. Og i de siste sekundene gjorde jeg en fast beslutning om at jeg vil leve resten av mine dager her på jorden på en slik måte at jeg også går rett gjennom porten til himmelen når min tid kommer. Hvor tåpelig å la meg bli tynget ned av ting på denne jorden som skal forgå uansett, og sette min lit til mine eiendeler, mitt rykte, eller mine prestasjoner. Hvis jeg ikke er på vakt kan jeg lett bli oppslukt av timelige ting.

Mitt himmelske hjemland

Mitt kall er mye høyere enn det, og jeg må løfte mine øyne til å se inn i himmelen, for det er der jeg hører hjemme. «Kun fremmed og utlending være, som ikke har borgerskap her», synger vi i en sang fra sangboken «Herrens Veier». Vi er som pilegrimer her på denne jord, som lengter etter et bedre håp, med hvilket vi kan nærme oss Gud. (Hebreerne 7,19)

Det er også skrevet i Filipperne 3,20: «Vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser.»

Denne lengselen etter evig liv driver meg til å være våken og på vakt i de daglige forhold, slik at jeg kjemper for å få seier over de syndene som ville hindre meg. Gud har gitt meg eiendeler og livsforhold, og jeg kan lære å forvalte og bruke disse tingene til å gi Gud ære, og samle skatter i himmelen. «Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler. For hvor din skatt er, der vil også hjertet ditt være.» Matteus 6,20-21. Jeg kan gjøre dette ved å kjempe mot min egen egoisme og stolthet, og vite at alt som jeg har, har jeg fått fra en kjærlig Far.

«Derfor mister vi ikke motet. Og selv om vårt ytre menneske går til grunne, så fornyes vårt indre dag for dag. For vår trengsel er kortvarig og lett, og virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig.» 2. Korinter 4,16-18.

Selv om jeg har opplevd sorg og bedrøvelse etter å ha mistet min mor, virker veggen mellom oss og himmelen så mye tynnere når jeg tenker på at hun er sammen med Jesus og de hellige på den andre siden, og ber for meg og heier på meg.

Jeg ser frem til å møte henne igjen en dag i himmelen. Den håndgripelige, enorme gleden, freden og herligheten som jeg så og opplevde den kvelden da Jesus kom for å hente mamma hjem, har gitt meg et innblikk i hva som venter oss i himmelen når vi er trofaste her på jorden. Det har brakt evigheten veldig nær, og i dette lystet har hver dag blitt mer dyrebar, meningsfull og tankevekkende.

«Jeg kan ei dvele ved de ting
som andre søker her omkring.
Å dra på slikt, det nekter jeg,
for det vil bare hindre meg.
Min fot må være løs og lett,
med ferdighet til kamp beredt.
Jeg skynder på, jeg løper helst,
og snart så er jeg evig frelst.»

(Elihu Pedersen, «Mandelblomsten» # 81

Kjernen

Hva er de revolusjonære, frigjørende kjernelæredommene til Jesus Kristus og apostlene? Hvordan kan de brukes i praksis i hverdagslivet?

jeg-er-korsfestet-med-kristus
Last ned gratis e-bok

Jeg er korsfestet med Kristus

Dette heftet er basert på det som Paulus skriver i Galaterne 2,19-20: «Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.” Her forklarer Elias Aslaksen hva dette betyr, og hvordan leseren kan ha samme vitnesbyrd som Paulus i sitt eget liv.

Følg oss