Gå til innhold

Ikke vær så tøff at du ikke lar Gud ta ansvar for ditt liv

Man kunne se det på meg: «Hei. Denne karen trenger hjelp.»
1300-Dont-be-so-tough-that-God-cant-take-charge-of-your-life-Ingress

Jeg tror mange mennesker sliter med et dårlig selvbilde; mange mennesker har lav selvfølelse.

For min egen del, så slet jeg ganske mye med det i min ungdom. Jeg slet med lav selvfølelse og motløshet. Jeg gikk opp og ned som en jojo. Jeg hørte Guds ord og ville være en sann kristen: En som levde i seier over slike synder som begjær etter jenter, å ville være stor og beundret og å bli motløs, osv. Jeg ønsket å komme til et sted der jeg var urokkelig og ikke så lett påvirket av alt rundt meg. Men jeg trodde egentlig aldri at det kunne lykkes. Jeg tenkte: «Jeg er så mye verre enn alle andre. Min natur – alt motarbeidet meg, og det kan bare ikke lykkes for meg.»

Svært lite selvtillit

I oppveksten var jeg på en måte selskapets midtpunkt når jeg var hjemme. Men jeg var også ekstremt sjenert. Jeg mener, jeg kunne få alle til å le; jeg kunne gjøre det morsomt rundt middagsbordet. Men hvis jeg hadde fått alle mine søsken til å le og min far plutselig spurte meg: «Hva var det, Rolf? Jeg hørte ikke. Hva sa du?» så rødmet jeg. Jeg rødmet foran mine egne søsken. Og så begynte jeg å stamme, og jeg kunne ikke gjenta det jeg hadde sagt. Veldig sjenert. Svært lite selvtillit.

Man kunne ganske ofte «skrape meg opp fra gulvet»; livet var forferdelig for meg. Massevis av kviser. Følte meg stygg … stor nese. Store ører. Sånn generelt var jeg en elendig fyr. Og på grunn av en manglende tro på Gud var det følelsene som styrte livet mitt.

Redd for å slippe taket

En av brødrene mine fortalte meg en gang, «Da vi var unge visste vi straks du kom gjennom døra om det ble en god kveld hjemme, eller en ganske trist en. Fordi vi visste om du var motløs eller ikke.»

Jeg hadde vokst opp med å høre på Guds ord, og jeg ville komme til det livet som Skriften talte om, et liv hvor jeg kunne «akte det for bare glede», eller tro på at «vår trengsel er kortvarig og lett, og virker for oss en evigfylde av herlighet i overmål på overmål». Jeg ville at disse ord skulle være sanne for meg, og ikke bare noe jeg hadde lest og hørt om. Men jeg ble ledet og styrt av mine følelser, og alt kretset rundt «det synlige». Det tok litt tid for meg før jeg virkelig begynte å stole på Gud og ville gi ham hele mitt hjerte. Jeg var redd for å slippe taket. Jeg var redd for å la Gud overta livet mitt. Redd for fremtiden.

En fasade

Så jeg prøvde å late som. Jeg mener, jeg er en ganske stor fyr, en sterk fyr. Men på innsiden av skallet av en sterk kropp var det en utrolig svak gutt. Jeg følte meg forferdelig. Jeg sammenlignet meg med alle rundt meg.

Jeg tror mange ungdommer kjenner seg igjen: Unge gutter som prøver å heve skuldrene, se sterk ut, gå på en arrogant måte, alt på grunn av lav selvfølelse. De prøver å dekke over sin mangel på selvtillit med en frekk væremåte og å være stor i kjeften. Men bak denne fasaden er det bare elendighet. De er alene og nedtrykte. De føler seg forferdelige. Men, de bygger opp en fasade for å beskytte seg på en måte mot skammen av å bli motløs, skammen av å være svak. Og egentlig er de redde for å gi Gud styringen.

Det jeg manglet

Personlig fant jeg ikke evangeliets glede i min ungdom. Jeg fikk ikke «gledens olje» over livet mitt. Men når jeg så ordentlig på betingelsene for å få gledens olje (Hebreerne 1,9), så jeg at det ikke var evangeliet som var problemet. Problemet var at jeg ikke var villig til å gi opp alt, å stole helt på Gud og la ham ta styringen. Det tok litt tid før jeg kom dit. Jeg tok beslutningen i slutten av tenårene. Da begynte jeg virkelig å ta opp kampen mot min egen natur; min egen mangel på selvtillit. Jeg måtte gjøre noe med det. Enten måtte jeg gi opp å prøve å leve som en kristen – noe som jeg aldri følte var et alternativ – ellers så måtte jeg kaste meg inn i Guds vilje: Jeg erkjenner at jeg er en svak person som har behov for hjelp. Jeg slutter å late som om jeg er noe annet.

Erkjenne mitt kal

Det står i 1. Korinter 1,26-28: «Brødre, legg merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe …»

Jeg var definitivt blant de som ikke var vis, eller mektig eller av høy ætt. Men, sier Paulus: Legg merke til ditt kall. Ikke mange vise. Ikke mange sterke. Men Gud har utvalgt det dåraktige, det lave, det som er svakt til å gjøre de vise til skamme. Det var der jeg var. Man kunne se det på meg: «Hei. Denne karen trenger hjelp.» Og jeg følte det. Men hvordan jeg følte meg endret ikke det faktum at Gud hadde utvalgt meg. Jeg måtte gripe fatt på mitt kall; jeg måtte tro at Gud hadde utvalgt meg og kunne gjøre noe i livet mitt.

Meg. «Stygge meg. Dårlige meg. Stakkars meg.» Alt det der. Jeg måtte bevisst avvise disse tankene og velge å tro at Gud arbeidet i meg både å ville og å gjøre. Jeg måtte slutte å knurre og klage over det jeg var, og min mangel på dette og hint. Fordi det var egentlig vantro. Det var vantro på at Gud kunne gjøre noe i meg.

«Aldri igjen!»

Så da bestemte jeg meg: «Aldri igjen!» Jeg skulle ta opp en kamp mot alle disse nedslående og selvdestruktive tanker. Jeg skulle ikke leve som en motløs mann, beseiret av synden.

Det betyr ikke at det ikke har vært en kamp. Jeg har vært fristet mange ganger, sterkt fristet til å bli motløs. Fordi det ligger i min natur. Men jeg kan si at jeg har kjempet. Og jeg har kjempet hardt. Mange ganger lå jeg på mine knær, uten mange krefter igjen. Men jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle gi meg! Jeg skulle la Gud lede mitt liv og jeg skulle tro av hele mitt hjerte at han hadde utvalgt meg, til tross for hva jeg følte.

Med det kunne jeg la mine skuldre synke tilbake til normal posisjon, i stedet for å prøve å se så bredskuldret ut. Jeg kunne sette min tro og tillit til Gud.

Han skapte noe

Jeg husker en gang i min ungdom, da jeg kjørte bil. Jeg var gal, og kjørte så fort jeg kunne, og tenkte faktisk på å sikte på en stolpe eller noe som kunne avslutte dette elendige livet. Jeg gikk fra det til å bli en mann som Gud har hjulpet hver eneste dag av livet mitt, uansett hvilken situasjon jeg befant meg i. Jeg har blitt en lykkelig mann, med barn og barnebarn som, ved Guds nåde, aldri kommer til å se en far eller bestefar som er nedslått.

Jeg kan ikke nødvendigvis si at jeg har forferdelig mye selvtillit i dag heller. Men jeg har stor tro på mitt kall. Jeg har stor tillit til at Gud bestemte seg for å gjøre noe. Han bestemte seg for å arbeide i meg, og jeg slapp ham til. Det er egentlig så enkelt. Han bestemte seg for å gjøre noe ut av meg. Jo, siden han er hele skapelsens Mester … Han sa, «Det bli lys!» og det ble lys, selv om det ikke var noen elektrikere eller kabler på den tiden … Jeg mener, han skapte noe. Og han kan også skape det i et menneske som føler seg elendig, som har lav selvfølelse; han kan skape noe som er evig.

Gud virker også i deg!

Og når jeg tenker spesielt på unge menn, gutter, så vil jeg bare si: Ikke vær så tøff at du ikke lar Gud ta ansvar for ditt liv. Fordi på innsiden av det tøffe skallet finnes det vanligvis en svak mann, en som er redd for livet, redd for fremtiden, redd for beslutninger som må tas. Ikke la en sterk fasade ødelegge din fremtid. Erkjenn heller din svakhet, og arbeid i tro til Gud! Og ikke gruble så mye på fortiden – ikke tenk på fortidens elendighet og la tankene dvele ved det, slik at din fremtid også ødelegges. La fortid være fortid. Og tro at Gud har virket i deg både å ville og å gjøre.

Du ønsker å gjøre det gode, ikke sant? Det er jo Gud som har virket det i deg! Den viljen til å gjøre det gode er ikke menneskeskapt. Bare les i Romerne 3,10-18, og erkjenn at dette er sannheten om deg selv. Hvis du føler og virkelig tror at du i det minste er en av dem, og likevel kjenner en trang til å gjøre det gode, så kan du være sikker på at det er Gud som har virket det, denne viljen til å gjøre det gode. Og han har virket det i deg både å ville og å gjøre.  (Filipperne 2,13) Så gjør det, da! Gjør det i tro på at det er Gud som har virket i deg. Gjør det i denne tilliten – kall det selvtillit, det er det samme for meg – men gjør det med en sikkerhet på at det er Gud som arbeider. Han vil gjøre noe fantastisk i livet ditt! Sett din lit til ham.

Kjernen

Hva er de revolusjonære, frigjørende kjernelæredommene til Jesus Kristus og apostlene? Hvordan kan de brukes i praksis i hverdagslivet?

jeg-er-korsfestet-med-kristus
Last ned gratis e-bok

Jeg er korsfestet med Kristus

Dette heftet er basert på det som Paulus skriver i Galaterne 2,19-20: «Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.” Her forklarer Elias Aslaksen hva dette betyr, og hvordan leseren kan ha samme vitnesbyrd som Paulus i sitt eget liv.

Følg oss