Gå til innhold

Ordet ingen vil høre

Ordet «kreft» kan ha en svært kraftig effekt.

Vi møter Synøve Østgård over litt is og en kaffekopp. Samtalen dreier seg om en hendelse som for et par år siden gjorde et dypt inntrykk på oss. Da legene brukte ordet ingen vil høre.

November 2008 var en spesiell måned for Synøve. Hun var sliten, tung i hodet, hadde hendene fulle og skulle snart begynne å pynte til jul.

Hun kommer hjem fra jobb i sekstiden denne torsdagen, men istedenfor å begynne med julepynten, slik hun har planlagt, velger hun heller å ringe en nær venn. Følelsen av å være trengt opp i et hjørne virker overveldende. Nå må det skje noe. Hun må snakke med noen.

«Jeg er så sliten,» sier hun. Så greier hun ikke si mer. Ordene hun presser frem blir kun til lange, uforståelige stønn. «Nå dør jeg!» rekker hun å tenke, så blir alt sort.

Like etter får sønnen hennes en telefon. «Du må gå inn på rommet til moren din. Jeg tror det kan ha skjedd noe med henne.» På gulvet finner barna moren sin bevisstløs. Synøve havner på sykehuset, hvor de tror hun har fått et epileptisk anfall. Noen timer senere får hun et nytt. Legen advarer mannen hennes om at de har funnet noe i hodet som de vil undersøke mer. Ennå er det ingen som helt aner hva som faktisk har skjedd.

Ordet ingen vil høre

Svulst på hjernen. Kreft. Beskjeden kommer helt uventet. Legene har funnet en svulst på hjernen, og dermed også årsaken til de unaturlige anfallene. Dette er sjokkerende nyheter for Synøve og hennes mann og barn. Legene bruker ordet «kreft».

– Det har vært en skikkelig kamp å ikke la det gå inn over meg at «jeg har kreft, jeg har hatt kreft, jeg skal kanskje dø av kreft».

Bare noen uker før dette fikk Synøve et bibelvers: «For jeg vet at dette skal bli til frelse for meg.» (Filipenserne 1,19). Dette ble et vers som Synøve fant stor trøst i gjennom sykdomsperioden. Fra første stund var hun overbevist om at dette skulle tjene til noe, både for hennes liv og kanskje også noen andre.

Dødsangst

Den mest naturlige tanken for Synøve var at hun burde bli bekymret. Som person har hun alltid vært bekymret. Bekymret når barna skal ut og kjøre på glatt føre. Bekymret hvis hun ikke vet hvor barna er. Selvfølgelig måtte hun vel også bli bekymret for å dø?

– Det var en kveld på sykehuset som jeg kjente at dødsangsten kom skikkelig over meg. Jeg kjente jeg ble redd. «Kjære Gud, nå må du overta, kroppen min, familien min, alt. Jeg overgir meg helt til deg, så får du styre akkurat som du har tenkt.» Da sovnet jeg, og jeg sov godt. Og siden har jeg hatt det sånn, selv om det har blitt prøvd det at jeg sa «Kjære Gud, nå overtar du». Jeg har måttet kjempe for å være der, og det har vært noe jeg stadig har måttet gripe troen på. Selv om jeg ikke kom til den hvilen med en gang, ble jeg stadig minnet om hva jeg sa til Gud.

– Tenk om jeg dør når jeg er 80 år, og så har jeg ødelagt hver eneste dag ved å være bekymret. Eller tenk hvis jeg dør om ett år, så har jeg brukt det året til å være bekymret.

Svulsten må bort

Selv om det er uvisst om Synøves svulst er ond- eller godartet, så er den så stor at den utgjør en trussel. Vokser den mer vil den forårsake flere anfall og skader på hjernen. Legene bestemmer seg derfor for å fjerne svulsten ved operasjon.

– Det er jo helt klart at jeg har blitt båret på bønner både før og etter operasjon. Det må ha vært mye verre for de som var rundt meg. Jeg føler ikke at jeg gikk rundt og var så veldig redd eller følte meg tynget. Jeg var ikke det. Det er alt til Guds ære! Jeg er ikke sånn, egentlig!

Før operasjonen får Synøve beskjed om at hun kan risikere å bli lam i høyre side. Hjerneoperasjon er ingen ukomplisert sak, og legene ønsker at hun skal være klar over risikoene. De vet jo heller ikke hva de vil finne når de henter ut svulsten. Er det noen spredning? Er den god- eller ondartet? Tross det så opplever hun en spesielt fredfull tid like før operasjon. Hun sover godt om natten, og føler seg i trygge hender når hun blir ført inn til operasjonssalen. Når Synøve våkner igjen fra narkosen, er legene spent, men til alles store glede ser alt ut til å fungere.

Etter operasjonen må hun gå igjennom 33 runder med strålebehandling på Radiumhospitalet i Oslo. Dette er en slitsom behandling som tærer på kreftene, og hun mister også delvis håret på hodet.

Han har lange linjer med det han gjør

Fra første dag kjente Synøve at hun hadde Guds hånd over seg, og hun forteller om en gud som ikke gjør noen ting for å være ond, men som har lange linjer med det han gjør. Under hele perioden valgte hun derfor å hvile med at Guds vilje skulle skje, selv om hun likevel ikke var likegyldig til om hun overlevde eller ikke.

– Hvem vil dø, da? Hvem vil det? Når du har mann og familie vil du jo ikke annet enn å leve for dem, men det var likevel litt vanskelig å vite: skal jeg iherdig tro på at jeg blir frisk og overlever, eller skal jeg få hvile med at «det som skjer det skjer». Jeg vil jo selvfølgelig kjempe for å leve, men si at det ikke var meningen? Jeg spurte en nær venn om hva som var vitsen, hvorfor be hvis Gud har bestemt at jeg ikke skal leve. Han svarte at det står om at «når man ber kan man forandre Guds tanker». Å komme inn i likegyldighet med at «det som skjer det skjer», det er ikke riktig ånd. Men jeg kjente at den største kampen var å komme til hvile om at Gud hadde kontroll og visste hva han gjorde.

– Jeg har ikke turt å være så 100 % sikker på at jeg skulle overleve. Men i ettertid har jeg gjort det jeg har kunnet for å komme til krefter: gå turer, og la være å bekymre meg eller bli deppa over det som kan komme.

Å leve ved tro

– Jeg har bestemt meg for å fortsette å tro på ham. En ting er å si at jeg skal tro på ham, en annen ting er å leve ved tro. Det er egentlig to forskjellige ting. Mange kan si at de tror, men når det kommer til stykket, når de lurer på hva som skjer rundt neste sving, da gjelder det å leve ved tro.

– Tenk på mange som går igjennom sykdom og kreft uten Gud, uten noe håp. Man kan beundre dem for at de takler det. Jeg, derimot, har så mye – mange venner, mennesker som ber for meg, evangeliet. Jeg kan få del i skatter som ingen kan ta fra meg, skatter jeg har for evigheten. Ingen kan ta fra meg det, selv om alt rundt meg rakner.

I dag er Synøve tilbake i jobb, og hun er aktivt med i familie- og menighetsliv. Det er ikke mange ting ved henne som minner om det dystre ordet «kreft», selv om hun aldri kommer til å glemme det som Gud gjorde for henne i denne spesielle tiden.

Kjernen

Hva er de revolusjonære, frigjørende kjernelæredommene til Jesus Kristus og apostlene? Hvordan kan de brukes i praksis i hverdagslivet?

Last ned gratis e-bok

Jeg er korsfestet med Kristus

Dette heftet er basert på det som Paulus skriver i Galaterne 2,19-20: «Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.” Her forklarer Elias Aslaksen hva dette betyr, og hvordan leseren kan ha samme vitnesbyrd som Paulus i sitt eget liv.

Følg oss