Pinseilden

Pinseilden

I pinsen ble disiplene døpt med Den Hellige Ånd og med ild. Ild må til skal enhet bevares.

3 min. ·

«De som nå tok imot hans ord, ble døpt. Og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen sjeler. De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene.» Apostlenes gjerninger 3,41-42.

Den første menighet søkte samdrektig hver dag tempelet. De stod samlet i én ånd mot all ondskapens åndehær. Det var den første kjærlighet som brant i deres hjerter. I århundreder hadde menneskene vært et rov for Satan, men for pinseilden måtte han vike.

Rovdyrene holder seg borte fra ilden

Når man i urskogen skal verne seg mot rovdyrene, så tenner man opp ild. Rovdyrene ligger da på vakt i jungelen på passende avstand. Flammer ilden opp, trekker de noen skritt tilbake. Avtar ildens flamme, så smyger de seg noen skritt fram, og slik nærmer de seg skritt for skritt etter som ilden avtar. De som da er lengst ute i periferien, blir først et bytte for rovdyrene. Slukner ilden helt, er alle sammen i dyrenes vold. Slik blir det også med den levende Guds menighet.

I Apostlenes gjerninger 6,1 står det at når disiplenes tall økte, ga de gresktalende jøder seg til å knurre mot hebreerne. Her ser vi hvor hurtig man kunne høre rovdyrenes knurr blant de som var i periferien av den første menighet. I kapittel 20,28-29 sier Paulus: «Så gi da akt på dere selv og på hele hjorden, som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for, for at dere skulle vokte Guds menighet, som han vant seg med sitt eget blod! Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden.»

Paulus formaner her skarpt de eldste til å vokte hjorden for disse glupende ulver. Her kan ikke spares. Det er nemlig Guds hjord som står på spill, den hjord som Jesus vant seg ved sitt eget blod. Her må man elske Kristus mer enn disse. Johannes 21,15-17.

Hos kjernetroppen brenner det alltid en pinseild

Kjernetroppen i den første menighet var uovervinnelig for Satan, for der brant pinseilden i den enkelte like til deres dødsdag. Også i dag ligger rovdyrene på lur rundt den levende Guds menighet, og av og til kan man høre knurr og brøl ute i periferien. Men også i dag er det en kjernetropp i hvis hjerter pinseilden brenner lystelig, og der har Satan ingen makt. Derfor må enhver skynde seg innover mot sentrum, hvor ilden brenner mest.

Skal ilden brenne, må den alltid ha næring fra selvlivet. Pinseilden er derfor sluknet i deres hjerter hvor den stadig dypere erkjennelse av selvet mangler. De har kun minner om en herlig åndsdåp tilbake, og rovdyrene, om enn i fåreklær, herjer slike forsamlinger.

Pinseilden må brenne. Inderlige bønnemøter må til. All ondskap må stoppe ved oss. La oss vokte oss vel for brudd på samfunnet med de hellige, for da er det ute med oss. Kun som lem på legemet, i inderlig samfunn med de øvrige lemmer, kan vi vokse legemets vekst opp til ham som er hodet. Kun i legemet er Kristi fylde. La oss være som kjernetroppen i den første menighet, de som heller gikk på bålet enn å synde.
Utdrag av en artikkel først publisert i menighetsbladet «Skjulte Skatter», januar 1938
© Copyright Stiftelsen Skjulte Skatters Forlag

Hvis ikke annet er angitt, er siterte bibelvers hentet fra «Bibelen – Den Hellige Skrift i revidert utgave, 2007» (NB 88/07), utgitt av Norsk Bibel.