Seier over ensomhet

En dag for noen siden ble verdenen min brått forandret. Mannen min døde uventet og livet ble med ett veldig annerledes.

Det første sjokket var stort, og ganske lenge var jeg ør, og avhengig av hjelp og bønner fra familie og venner.

I løpet av de neste månedene ble situasjonen min klarere, og jeg måtte forholde meg til mange nye realiteter, deriblant å lære å være alene. Det gikk opp for meg at jeg for første gang på over 44 år ikke lenger var en del av et «par»! Nå var det ingen ledsager som ventet på meg hjemme, ingen å snakke med, ikke noen å planlegge den neste turen sammen med. Jeg kjente meg ensom.

Jeg måtte også tilpasse meg hjemme. I løpet av det neste året unngikk jeg å sove på soverommet vårt. Det var spesielt vanskelig å lage mat. De ensomme følelsene kom nærmest som panikkbølger, utløst av for eksempel et bryllup, når det kom masse minner om hvordan det var før, eller andre slike ting. Disse tankene var en plage for meg, og jeg hatet dem. Jeg måtte ta et oppgjør med dem, men hvordan?

Hva sier Bibelen om ensomhet?

Kong David opplevde også stor ensomhet og å føle seg forlatt. Men han var ikke bare en kriger på slagmarken; han kjempet også for sin tro! Han ropte til Gud i sin nød og desperasjon, og fikk styrke og håp til å gå fremover!

«Vend deg til meg og vær meg nådig! For jeg er ensom og elendig. Mitt hjertes angst har de gjort stor. Før meg ut av mine trengsler! Se min nød og min plage, og forlat meg alle mine synder! Se mine fiender, for de er mange. De hater meg med et voldsomt hat. Bevar min sjel og fri meg ut! La meg ikke bli til skamme, for jeg tar min tilflukt til deg. La rettsinn og oppriktighet verne meg, for jeg venter på deg.» Salme 25,16-21

I stedet for å skylde på Gud eller lure på «Hvorfor meg?» holdt David seg nær til sin Skaper i disse ensomme stundene. Det var også veldig viktig for meg å føre en åndelig kamp for å få den samme styrke og hjelp som dro David ut av avgrunnen av fortvilelse.

Alene eller ensom?

Å være alene og å være ensom er ikke det samme. Jeg kan være alene og leve et lykkelig liv; og jeg kan være ensom selv midt i en folkemengde. Jeg innså at jeg følte meg ensom fordi misunnelse, bitterhet og selvmedlidenhet plaget meg med tanker som: «Alle andre er sammen med andre. Jeg er den eneste som er alene og for meg selv.» Ensomhet er en sinnstilstand der jeg føler meg atskilt fra andre mennesker. Men hvis det er en sinnstilstand, så kan jeg motstå slike tanker og nekte dem tilgang til hjertet og livet mitt. Så jeg gjorde det som er skrevet i 2. Korinter 10,5, og brakte «enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus».

Andre vers, som for eksempel «Vær ikke bekymret for noe,» (Filipperne 4,6) hadde tidligere hjulpet meg til å omdirigere tankegangen min, så jeg tok tak i et vers om takknemlighet: «Takk for alt! For dette er Guds vilje for dere i Kristus Jesus.» (1. Tessaloniker 5,18) Å være takknemlig krever at jeg overgir meg, og aksepterer at det er Gud – og ikke jeg – som har styringen. «Alt» betyr nettopp det: når jeg føler meg utelatt, når jeg synes synd på meg selv, når jeg føler at jeg er forurettet på noen måte – det spiller ingen rolle hvilket forhold det er! Jeg kan oppriktig si, «Takk, Jesus,» for denne situasjonen, fordi det er Guds vilje for meg! Det er det jeg ønsker – å gjøre Guds vilje så lenge jeg lever! Det er en kamp!

Takknemlighet er det største våpenet

Noen ganger må et enkelt «takk» være mer spesifikt. «Herre, jeg er trist i dag fordi det er bryllupsdagen vår.» Da takker jeg ham bevisst for alle de mange årene som vi hadde sammen. Eller: «Herre, jeg synes synd på meg selv da de andre er for opptatte til å være med meg.» Da legger jeg til: «Takk for alle de dyrebare vennene du har gitt meg!» Da ber jeg for dem ved navn, at Gud må velsigne dem spesielt og hjelpe dem med de behov de måtte ha. Jeg har opplevd gang på gang at når jeg bevisst tar opp denne kampen for å være takknemlig, og avviser negative tanker, så må tristhet og ensomhet til slutt flykte, og jeg sitter igjen med takknemlighet for den tiden vi fikk sammen.

Tiden går, og noen ganger er det noe så enkelt som å se et gråhåret par som leier hverandre i en dagligvarebutikk som kan utløse følelsene mine. Det minner meg om tapet mitt, at jeg er alene nå, og at jeg ikke skal vandre inn i alderdommen hånd i hånd med min kjære. Til tider truer disse øyeblikk fortsatt med å ta overtaket. Så husker jeg at en takknemlig person ikke samtidig kan grave seg ned i selvmedlidenhet! Og jeg er glad for å kunne meddele at dette våpenet  – «Takk for alt!» – fortsatt er til enorm hjelp når jeg trenger det dag for dag!