Gå til innhold

Ti ting kreft lærte meg

Hvor mye kontroll har vi egentlig over vårt liv? Les Davids overbevisende vitnesbyrd.
496-ten-lessons-cancer-taught-me-ingress

Jeg var 46 og åttebarnsfar da jeg ble diagnostisert med spiserørskreft, en av de verste krefttypene i USA i følge overlevelsesstatistikker. På et øyeblikk var livet mitt snudd opp ned.

I månedene før dette hadde ting gått veldig bra. Jeg hadde akkurat fullført en mastergrad noen måneder tidligere, og som et resultat fikk jeg en bedre stillingpå sykehuset hvor jeg jobbet, og tjente bedre. Min kone og jeg hadde akkurat fått vårt åttende barn – en veldig søt liten gutt. Jeg var aktiv i menigheten så mye jeg kunne. Alt i alt var det et travelt liv, men også veldig givende, og jeg ville ikke ha ønsket det på noen annen måte.

Så i mars 2007 oppdaget jeg forskjellige symptomer, som problemer med å svelge og hikke. Alt dette var veldig merkelig, men med farten livet mitt hadde på det tidspunktet (alltid i 100 km/t), kunne jeg nesten ikke bremse ned for å vurdere slike ting. Men symptomene ble verre: en hel uke spiste jeg absolutt ingen ting, men følte meg stappmett som om jeg hadde spist en diger julemiddag. Jeg bestilte time hos legen min, og snart var jeg diagnostisert med tredje grads spiserørskreft.

Det skulle vise seg at denne rare, fryktelige sykdommen hadde mye å lære meg.

Kontroll? Det er en illusjon

Den første leksen hadde med kontroll å gjøre. På et øyeblikk ble det veldig klart at det er en fullstendig illusjon at vi har kontroll over livene våre. Det har vi ikke. På et minutt hadde livet mitt blitt snudd opp ned på en måte som var fullstendig sjokkerende. Familien min hadde ingen historie med kreft, og kreft var alltid noe andre fikk – ikke jeg. Det var som om livet mitt hadde gått mot venstre, og nå hadde Gud, med en liten håndbevegelse, fullstendig forandret kursen mot høyre. Det var en 180 graders snuoperasjon, og det var Guds vilje.

Hvor lenge varer en «røk»?

Og så var det døden selv. Det var den andre leksen. Vi er egentlig veldig skjøre, selv på vårt sterkeste, og i Jakob 4, 14 står det at livet vårt er som en røk. Ja, den første tiden etter at jeg ble diagnostisert følte jeg det som om jeg svevde mellom himmel og jord; jeg var fremdeles i de levendes land, men jeg var ikke en del av disse menneskene lenger, for døden fulgte hakk i hæl. Livet er kort, lærte jeg, veldig kort, og hver dag må brukes for Herren.

«Ikke stort»: er det virkelig alt jeg har kommet til?

Den tredje leksen var temmelig oppvekkende. Når du føler deg på grensen til evigheten, kommer livet tilbake til deg i tydelig detalj. Det ble ganske klart at det eneste som betød noe for Gud var det livet jeg hadde kommet til i Kristus fram til det punktet. Det betød ingenting hva de andre tenkte om meg eller hva jeg hadde gjort, eller hvor mye penger jeg hadde tjent, til og med ikke alt det gode jeg hadde gjort. Han ville ha én ting, og bare en: Kristi liv i meg, at jeg skulle bli som Jesus, få hans dyder. Så måtte jeg spørre: hvor mye hadde jeg kommet til fram til da? Og jeg fant ut: ikke stort. Dette var en veldig god dom som gjorde meg edru, og ble virkelig en oppvekker for meg.

Kun gjennom bønn

En uke senere endte jeg opp med å gå igjennom en diger hasteoperasjon for å fjerne kreften. Det viste seg at jeg hadde en svulst på størrelse med en sitron i den øvre delen av magen. Mens jeg lå i sykesengen ble jeg fortalt at sjansene mine for å leve i fem år til var rundt ti til femten prosent – og det var hvis jeg gikk med på å gjennomgå de hardeste cellegift- og strålingsbehandlingene de hadde. Det ble plutselig klart for meg at hvis jeg skulle overleve, ville det kun være gjennom bønn. Det var min fjerde lekse: bønnens makt. Aldri undervurder bønnens makt. Den kan gjøre mirakler.

Livet handler ikke om meg

Det var også klart for meg at jeg måtte gjennomgå disse behandlingene, samme hvor vanskelige eller harde. Mens jeg lå der skjønte jeg at med kone og åtte barn, så handlet dette ikke bare om meg. Ja, jeg som i hele mitt liv omtrent aldri hadde vært syk ville måtte akseptere behandlinger som ville ta meg ned til dødens porter og tilbake, og det var egentlig ikke for meg selv, men for de andre. Livet handler ikke om meg. Det var min femte lekse.

Jeg er høyt elsket

Den sjette leksen handlet om hvor høyt jeg var elsket av både familien min og av medlemmer i menigheten. Ofte er vi nok glade i hverandre, men ikke så flinke til faktisk å gi uttrykk for det. Likevel, i min situasjon fikk mange mennesker vist at de var glade i meg, både i ord og i handling. Jeg fikk mange gode kort og eposter og livbringende ord, og mange hjalp familien min praktisk. Utrolig nok, mens behandlingen min skred fram og jeg ble svakere og svakere, kunne kristne mennesker, grunnfestet i Guds ord, tale akkurat de Guds ord jeg trengte, og dette holdt meg gående. Hvordan de kjente til hva jeg trengte, vet jeg ikke. Ofte var det bare en kommentar i en kort samtale, og akkurat den riktige oppmuntringen. De var sannsynligvis ikke klare over hvilken virkning de hadde, men den var enorm.

Hvis Gud vil få deg til å senke farten, klarer han det

Så måtte jeg lære meg å hengi meg til Guds vilje for livet mitt, som var lekse nummer syv. Det kom for meg at Gud ønsket meg i den sykesengen i en alder av 46, så jeg ville måtte bli der så lenge han ønsket. Hver dag dro de ut en slange (jeg hadde åtte slanger stikkende ut av meg etter operasjonen), en etter en til jeg faktisk var fri. Hva situasjonen min angikk kunne jeg sparke og blåse røyk ut av ørene mine hvis jeg ville, men Gud ville likevel få sin vilje med meg. Å overgi meg til Guds plan med livet mitt var et mye bedre valg. Så selv om det ikke akkurat var hyggelig å være i den sykesengen, så kunne jeg være lykkelig der. Og når Gud ville at jeg skulle komme meg videre derfra, ville jeg komme videre, ikke før.

En «underavdeling» for denne lekse nummer syv går som følger: Hvis Gud ønsker å senke farten din, kan han senke farten din. Jeg har alltid vært en type A-personlighet, med driv, målrettet og energisk, kanskje litt for mye. Når Gud vil at du skal få tid til å reflektere, kan han gjøre deg syk. Og slik fikk jeg altså tid til å tenke, veldig mye tid.

«Det beste» – ikke alltid så åpenbart

Så var det lekse nummer åtte: alle ting samvirker til det beste, som Paulus skriver i Romerne 8, 28 (engelsk oversettelse). Før kreften ville jeg sannsynligvis sagt at det beste for meg ville være å tjene mer penger, eller ha mer tid med familien min, eller få mer søvn (en sjeldenhet med mange små barn). Å få kreft var ikke høyt på listen min over ting jeg mente var «det beste» for meg. Men Gud i sin uendelige visdom visste at det beste for meg var å ha denne grusomme sykdommen. Det gjorde meg edru i forhold til hva livet egentlig handlet om, og det dro familien min og samfunnet tettere sammen, så det var til det beste.

Prøvelser? Et spørsmål om perspektiv

Lekse nummer ni hadde å gjøre med de mange prøvelsene vi står ovenfor. Ja, kanskje vi har en slik enorm prøvelse som at dekket vårt punkterer på vei til jobb, eller at det regner gjennom helgas campingtur, eller at et glass velter under kveldsmaten. Disse virker som enorme prøvelser i øyeblikket, og visst er de prøvelser, men i virkeligheten er de ingenting når man ser på livet i det store og hele. Når du befinner deg i en sykeseng, kjempende for ditt liv; det er en prøvelse. Når du kaster opp etter å ha blitt forgiftet (akkurat fått cellegift sprøytet inn i kroppen), det er en prøvelse. Lekse nummer ni kan oppsummeres i ett ord: perspektiv.

Jeg lever

Lekse nummer ti er veldig enkel: det er godt å leve, uavhengig av om bilen er ødelagt, eller at taket lekker, eller at det faktisk ikke er noe tak der i det hele tatt ettersom det har blåst bort under en orkan. Jeg er bare takknemlig for å leve. Det er alt jeg trenger for å ha en fantastisk dag.

Gjennom livets forhold har Gud mye å lære oss, og det står skrevet at trengsler åpner våre ører (Job 36, 15). Mine ører ble åpnet ved denne krisesituasjonen. De var vidåpne, og selv om opplevelsen var vanskelig er jeg evig takknemlig for alle leksene jeg har lært.

 

Kjernen

Hva er de revolusjonære, frigjørende kjernelæredommene til Jesus Kristus og apostlene? Hvordan kan de brukes i praksis i hverdagslivet?

jeg-er-korsfestet-med-kristus
Last ned gratis e-bok

Jeg er korsfestet med Kristus

Dette heftet er basert på det som Paulus skriver i Galaterne 2,19-20: «Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.” Her forklarer Elias Aslaksen hva dette betyr, og hvordan leseren kan ha samme vitnesbyrd som Paulus i sitt eget liv.

Følg oss