Kjærligheten er tålmodig, er velvillig – kan jeg være slik?

«Kjærligheten er tålmodig, er velvillig …» 1. Korinter 13,4. Kan jeg som småbarnsmor være slik? Jeg er tross alt ikke slik av natur!

Skrevet av Eunice Ng
Kjærligheten er tålmodig, er velvillig – kan jeg være slik?

Kjærligheten er tålmodig, er velvillig

I 1. Korinter 13 er det skrevet om kjærlighet, og det er en hel liste: «Kjærligheten er tålmodig, er velvillig. Kjærligheten misunner ikke. Kjærligheten skryter ikke, den blåser seg ikke opp. Den gjør ikke noe usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett …» Det er de to første som jeg alltid har tenkt spesielt på: «Kjærligheten er tålmodig, er velvillig». Disse ordene har hengt på veggen hjemme hos meg i lang tid.

Menneskelig kjærlighet kontra guddommelig kjærlighet

Det er helt normalt at en mor er glad i barna sine. Vi gjør vårt beste, vi kjefter ikke på dem – vi prøver i hvert fall ikke å gjøre det. Men vi er ikke kalt til å bare ha en menneskelig kjærlighet, men en kjærlighet som faktisk er guddommelig, slik den er beskrevet i 1. Korinter 13. På slutten står det: «Kjærligheten faller aldri bort».

Guds kjærlighet er ikke bare en kjærlighet på grunn av den jeg er – en mamma som elsker sine barn og vil gjøre noe godt for dem. Man må komme lenger enn det. Det er den dydige kjærligheten som kommer ut, som erstatter det som hadde vært en dårlig reaksjon, når barna mine er rampete, for eksempel. Det er den kjærlige reaksjonen som kommer ut i stedet, når det av naturen ikke hadde vært mulig.

For at den guddommelige kjærligheten skal komme frem, må jeg fornekte meg selv – det vil si den sinne og irritasjonen som naturlig reiser seg i meg. Det må være en kamp mot disse tilbøyelighetene for at dydene kan komme. Det har vært en stor nød for meg, og noe jeg fremdeles jobber med. Det er når min naturlige kjærlighet møter sine grenser at jeg har muligheten til å få den dydige, guddommelige kjærligheten.

Å se meg selv

Når jeg vokste opp, trodde jeg alltid at jeg var en veldig avslappet person. Jeg ble aldri sur på folk; de pleide ikke å plage meg. Det var en lang periode i livet mitt da jeg faktisk ikke aktivt levde et kristent liv, men så kom jeg tilbake fordi jeg virkelig så at verden var tom. Men likevel var det ikke før jeg opplevde ulike ting senere i livet at jeg virkelig begynte å se en mørkere side av meg selv. Jeg opplevde å bli presset til et punkt hvor jeg faktisk følte noe stygt komme frem fra meg. Da kom jeg i nød.

På et tidspunkt møter vi alle våre grenser. Hvis man så en annen bli sint på grunn av noe som et lite barn gjør, ville en blitt sjokkert, men det samme sinne kommer opp i meg, selv, kanskje i en annen situasjon. Det er i meg, like mye som i noen andre.

Når jeg kommer til mine egne grenser og prøver å gjøre det i min egen styrke, kommer det til et punkt der den styrken ikke er nok, og da smeller det. Men en dydig kjærlighet, en kjærlighet som kommer fra Kristus, er ikke tålmodig bare til et visst punkt, og slutter da. Uansett hva de andre gjør, uansett hva situasjonen er, vil den bare fortsette. Kjærligheten er tålmodig, er velvillig.

Kjærligheten søker ikke sitt eget

Når barna mine er rampete, er de som barn generelt: De roper og hører ikke på det jeg sier. Da må jeg håndtere situasjonen. Men hvordan håndterer jeg den? Prøver jeg bare å komme gjennom det og si at alle må lytte til meg nå, fordi jeg er irritert og ikke orker mer?

I disse situasjonene har jeg funnet ut at grunnen til at jeg kommer ut av kjærlighet og uro faktisk er fordi jeg er egoistisk. Jeg vil at ting skal gå raskere; det irriterer meg. Det er ikke fordi jeg bryr meg om barna at jeg ikke vil at de skal oppføre seg slik. Det er ofte på grunn av meg selv. Så snart jeg søker mitt eget, finnes det ikke kjærlighet.

Det står faktisk i Jakob 3,16-17: «For der det er misunnelse og selvhevdelse, der er det uorden og alt som ondt er. Men den visdom som kommer ovenfra, er først og fremst ren, dernest er den fredsommelig, rimelig, ettergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, den gjør ikke forskjell, den hykler ikke.»

Når jeg er egoistisk og søker min egen fordel, er det umulig at noen dyder, eller noe guddommelig kommer fra meg.

Jeg må ydmyke meg selv

Jeg hørte en gudfryktig mann si en gang, at visdommen vi har er bare tilsvarende hvor mange dyder vi har fått. Og at vi bare har like mye visdom som vi ydmyker oss selv, så de går hånd i hånd. For å få dyder må jeg ydmyke meg selv. Mennesker kan være avslappet av natur, og vanligvis er jeg slik, så folk kan si: Å, du tar den situasjonen så godt! Men i virkelighet er det ikke slik. Det er bare at jeg er meg selv, som jeg er av naturen. Jeg har ikke gjort noe stort for å ta den situasjonen på en bestemt måte. Men så kan jeg også begynne å tenke at jeg er flink, eller at jeg har en viss visdom når jeg faktisk ikke har det. Det er først når jeg presses til mine grenser at jeg ser det.

Jeg kan ikke bare si: «OK, nå ser jeg at jeg må elske den personen. Jeg skal elske dem. Neste gang denne situasjonen kommer skal jeg oppføre meg på en kjærlig måte.» Det fungerer ikke. Jeg må faktisk innse min egen svakhet og ydmyke meg selv og være forberedt, slik at når situasjonen kommer, henvender jeg meg til Gud. «Gud, du må hjelpe meg, jeg trenger all styrke og kraft slik at jeg nå kan gjøre det på en kjærlig måte, i stedet for på den måten som bare er naturen min!»

Den fysiske situasjonen kan fortsette nøyaktig på samme måte. Jeg kan ikke endre hvordan barna er, men jeg kan endre måten jeg tar det på. Jeg må erkjenne egoismen, irritasjonen og uroen i meg, og «døde» den ved hjelp av Den Hellige Ånd. (Romerne 8,12-13.) Så får jeg fred. Da kan jeg også høre hva Ånden sier til meg. Jeg kan elske barna mine med en dydig kjærlighet. Kanskje trenger jeg fremdeles å være streng med dem noen ganger, men jeg kan ha indre fred. Da vil dydene komme frem fra meg.

Det er min største lengsel, at guddommelige dyder kommer, og at det skal være liv i meg. Den menneskelige måten jeg pleide å reagere på, vil komme mindre og mindre frem, og det vil komme et punkt der det ikke skjer lenger. Det er mitt håp.

Kanskje er du interessert i å lese mer på vår temaside om familieliv, eller i disse utvalgte artikler:

 

Siterte bibelvers er hentet fra «Bibelen – Den Hellige Skrift i revidert utgave, 2007» (NB88/07), utgitt av Norsk Bibel.

Last ned gratis e-bøk

Å være kristen

Skrevet av Elias Aslaksen

Å være kristen er et mye dypere liv enn bare å be Jesus å komme inn i ens hjerte og tro på syndenes forlatelse. Det er et liv i utvikling og vekst i det som er av Kristus. Dette heftet presenterer veldig tydelig og enkelt det som er grunnleggende i et kristent liv.