Gå til innhold

Ordets kraft: En sann historie

Baktalelse kan ha langvarige konsekvenser.

En ubetenksom bemerkning

Det var langt over sengetid for den lille jenta. Mamma hadde gjester, og hun fikk lov til å være oppe lenger. Hun satt musestille i en krok i det koselige selskapet, og håpet i sitt stille sinn at moren ville glemme at hun var der. Det var alltid så spennende å høre på når de voksne snakket sammen, spesielt når de glemte at det var barn til stede. Så snakket de mere åpent, og da kunne jenta få vite noe mere om den fengslende voksenverdenen. Hun var syv år gammel.

Plutselig hørte hun sin tantes navn og jenta spisset ørene. Hun elsket denne damen, tanten hennes, som de nå begynte å snakke om. Hun var det koseligste, snilleste og mest gjestfrie menneske hun kjente. Jenta hadde alltid følt at hun hadde en helt spesiell plass i tantens hjerte.

«Hun er en fryktelig dårlig mor som skjemmer bort barna sine», hørte hun en si, og så, med forakt i stemmen: «Tenk at hun putter sukker i kremen når hun lager bløtkake!»

Konsekvenser

Den lille jenta satt stiv av sjokk. Tenk at den gode tanta var en dårlig mor! Det hadde hun aldri forestilt seg. Men damen som sa det, var en god kristen, så da måtte det jo være sant.

Hva var så farlig med at tanten brukte sukker i kremen? Hun satt lenge og funderte på dette merkelige utsagnet. Det måtte jo være noe slemt og stygt, når det ble sagt på den måten. Det var som om øyeblikket sto stille. Noe gikk i stykker inni henne.

Den ubetenksomme bemerkningen fikk med tiden følge av mange andre negative utsagn fra samme person om andre mennesker, som jenta var glad i, og så opp til. Gradvis ble hennes hjerte hardt, og hun begynte å tenke at hun måtte da være noe helt spesielt, fordi alle andre var så mye dårligere enn henne.

Hver gang hun så tanten etterpå, så jenta et indre bilde for seg, hvor hun puttet sukker i kremen til bløtkaka, og var en dårlig mor. Jenta holdt seg på avstand fra tanten men savnet henne. Hun ble aldri igjen det samme tillitsfulle barnet som løp sorgløs omkring, for hvis hun ikke kunne stole på at sin elskede tante var en bra person, hvem kunne hun så stole på?

En tung byrde

Det gikk elleve år. Over lang tid hadde hun hatt det dårlig med alt hun visste om de rundt seg og som hun hadde fortalt til andre. Hun erkjente at noe var galt med henne. Til slutt ble det for mye å bære på. Hun trengte en å snakke med, men hvem kunne hun gå til og be om hjelp? Hun stolte ikke på noen.

Jenta reiste et år til utlandet. Hun håpet på at nye omgivelser ville lette den indre uroen i hjertet, men det ble bare verre og verre.

En dag møtte hun en gammel, kristen mann. Han hadde en helt spesiell utstråling, som berørte henne. Da var hun så elendig at hun ikke orket å stå i mot lengere. En kveld betrodde hun seg til den gamle mannen og fortalte om den byrden hun bar på. Hun sparte ikke seg selv, men satte ord på sin selvforakt. Det var som om en demning brast, og ordene fosset ut av henne.  «Hjelp meg å bli uskyldig igjen», gråt hun.

 Forløsende ord

Den gamle mannen satt rolig og uten å si et ord, og hørte på, helt til hun var ferdig. Da hun tidde, satt mannen stille en stund, før han tok sin slitte bibel frem og leste fra Johannes 14,1: «La ikke deres hjerte forferdes! Tro på Gud, og tro på meg.»

Han leste hele kapittelet høyt, og mens han leste, merket hun at det skjedde noe med henne, som om en hard knute begynte å løsne opp.

Spesielt da han leste fra Johannes 14,14-18: «Om dere ber meg om noe i mitt navn, så skal jeg gjøre det! … Og jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, for at han skal være hos dere for evig, sannhetens Ånd, som verden ikke kan få … Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer til dere.»

Den gamle mannen sa at Gud hadde ført henne til dette mørket med hensikt. Gud ville at hun skulle erkjenne sin maktesløshet og gi plass til ham på hjertets trone. Hun måtte slutte å streve med å være en god kristen, overgi seg til Gud og la ham regjere på hjertets trone. Han ville sende henne sannhetens Ånd, som sin personlige Talsmann.

Han leste videre i Johannes 14,27: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!» De ordene var som balsam for den unge jenta.

Bønnesvar

Den natten fikk hun ikke sove. Til slutt gikk ut i mørket på jordet bak huset. Der falt hun på kne og ropte ut sin nød til Gud. Hun tryglet Gud om å gi henne sin Talsmann, Hjelperen som hun trengte for å bli ren av hjertet igjen.

Det hjalp ikke. Hun følte ingenting. Det var som om det bare var kyrne som stod der, som hørte hennes nødrop. Hun ble helt stille en stund, der hun knelte i den kalde natten. Så trengte et skrik seg ut av henne: «Gi mig et tegn på at du eksisterer, ellers vil jeg ikke leve mer!»

I det samme øyeblikk ble hun fylt med jubel og glede så stor og så ekte og så dyp, at hun reiste seg opp, og hoppet og danset rundt på jordet.

Endelig, endelig var hun befridd fra sin tunge byrde! Overveldet over den freden som fylte hende brøt hun ut i en takkesang. Gud hadde forbarmet seg over henne. Han hadde sett til hennes maktesløshet og sendt henne Hjelperen. Nå hadde hun sannhetens Ånd og ville aldri noensinne slippe den igjen.

En fast beslutning

Da hun kom hjem, så var det med en fast beslutning om aldri å baktale, og å få rettet opp på forholdet til tanten min.

Jenta besøkte henne og ba tanten inderlig om tilgivelse for hennes avstand og kulde, og fortalte litt om hva grunnen var. Hennes tante ga henne en stor klem og sa hun tilga henne av hele hjertet. Hun kunne tydelig merke at tanten hadde holdt hjertet sitt rent overfor henne i alle disse årene, og at hun aldri hadde tillatt seg å tenke dårlig om henne tross hennes oppførsel.

En lønnsom prosess

Det var ikke sånn at hun tok en beslutning om ikke å baktale og så var det det. Den tendensen hadde slått så dyp rot at det tok mange år å få luket det ut fra hennes tankegang om andre mennesker. Og fortsatt, i en alder av 65 år, hører hun seg selv innimellom si noe negativt og dømmende om en person, og det er alltid en smerte når hun innser hva hun nettopp har sagt. Men det skjer sjeldnere og sjeldnere, og hun har tro på at det kommer en dag hvor det ikke lengere vil skje!

Hennes tante og hun fikk noen gode år som bestevenner før hun døde. Men hun glemte aldri den leksen hun lærte, at barn kan miste sin uskyld på et øyeblikk, hvis man ikke er varsom med sin tunge.

Kanskje er du interessert i å lese mer på emnesiden «Våre ord», eller i disse utvalgte artikler:

«Det som går ut av munnen» – 20 bibelvers å tenke på

Finnes det egentlig «tankeløse ord»?

Kjernen

Hva er de revolusjonære, frigjørende kjernelæredommene til Jesus Kristus og apostlene? Hvordan kan de brukes i praksis i hverdagslivet?

Last ned gratis e-bok

Så stor en frelse

Apostelen som skriver Hebreerbrevet kaller det et «formaningens ord». Hensikten med denne boken er å forsterke og utvide den formaningen, og bringe tro og frelse til alle som har et himmelsk kall. Alle som følger oppfordringen fra Hebreerbrevet kan oppnå denne store frelsen.

Følg oss