Den tilregnede rettferdighet – ekte eller «på liksom»?

Tilregnet rettferdighet på grunn av troen

Når en taler om den tilregnede rettferdighet, tenker en på en synder som tror på forsoningen, og så blir Jesu liv – rettferdighet – tilregnet ham uforskyldt. Det er få som tenker på at Jesu rettferdighet skal bli deres personlige liv, de mener det bare er noe som skal tilregnes dem.

Slik var det ikke med Abraham. «Og Abram trodde på Herren, og han regnet ham det til rettferdighet.» 1. Mosebok 15, 6 [egen utheving]. Da hadde Gud lovet ham en sønn. Hadde Abram ikke trodd, da hadde han gjort en veldig urettferdighet. Han hadde gjort Gud til en løgner. Men Abram æret Gud som sannferdig. Han trodde at Gud ville og kunne gjøre det han hadde lovet. At han trodde det, det ble regnet ham til rettferdighet. Han var altså rettferdig som trodde det. Han trodde at Gud skulle gi ham sønnen. Om han ble gammel og Saras morsliv utdødd, så tvilte han ikke, men ble sterk i troen, for han ga Gud æren (Romerne 4, 19–24). Det beviste Abrahams rettferdighet at han ga Gud all æren.

Løfter

Dette er skrevet for vår skyld. Hvem er det som holder Gud for sannferdig? Gud har også gitt oss syndige mennesker veldige løfter. «[…] og gjennom dette har gitt oss de største og mest dyrebare løfter, for at dere ved dem skulle få del i guddommelig natur […]» 2. Peter 1, 3–4. Den som tror at det skal vederfares ham, han holder Gud for sannferdig, og det vil bli regnet ham til rettferdighet.

«Også dere […] har Gud nå forlikt med seg selv ved hans kjøds legeme ved døden, for å stille dere fram hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn […]» Kolosserne 1, 21–22.

Disse er herlige løfter, men hvem tror slik at det blir regnet ham til rettferdighet? Svært mange mennesker har mistet troen på Guds sannferdighet – at han skal gjøre dette med dem – at han er mektig til det, så store syndere som de er. Nei, de tror ikke at Gud kan det – er mektig til å gjøre et slikt verk med dem. Så tror de at han bare vil tilregne dem Jesu rettferdighet, uten at det blir oppfylt noen løfter på dem. Det skal bare regnes slik. Er det å gi Gud æren? Er det rettferdig å tro at Gud omgår sine løfter på den måten? Tror du at den troen blir regnet deg til rettferdighet?? Her lever tusener i den forvendte nåden som Judas skriver om i vers 4, og Gud får ikke oppfylt sine løfter på dem.

Rettferdighet – ikke bare tilregnet, men en realitet

«Men dersom vi håper det vi ikke ser, da lengter vi etter det med tålmodighet.» Romerne 8, 25.

Den som ikke lengter etter det, han tror heller ikke. Abraham trodde, og han lengtet etter Isak – oppfyllelsen av løftet. Han opplevde det han trodde – han fikk Isak. Abrahams tro etterlot seg fotspor! (Romerne 4, 12.) Han var lydig da han ble kalt (Hebreerne 11, 8).

Vandrer vi i troens lydighet, da er vi Abrahams barn. Da oppnår vi det som er lovet (Galaterne 3, 7). Vi får del i guddommelig natur. Vi lengter etter det og flyr fordervelsen i verden, som kommer av lysten. Vi gjør alt uten knurr og tvil, så vi kan bli uklanderlige og rene, Guds ulastelige barn midt iblant en vrang og forvendt slekt, blant hvem vi skinner som lys i verden (Filipperne 2, 14–15).

Her ser vi tydelig at det ikke er ment «på liksom» noe som bare skal tilregnes oss, men det skal gå i oppfyllelse på oss i denne verden. Og tror vi på han som kan gjøre mere enn alt, langt ut over det som vi beder eller forstår, etter den kraft som ter seg virksom i oss, da skal det bli regnet oss til rettferdighet (Efeserne 3, 20).