Tro og motløshet – to rake motsetninger

«Men uten tro er det umulig å tekkes Gud, for den som treder frem for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.» (Hebr. 11, 6)

Etter å ha lest dette bibelverset noen ganger, har jeg kommet frem til at den troen det er snakk om her, må være noe dypere enn bare troen på Guds eksistens. Hvis ikke hadde det vært litt forvirrende, for hvem gidder vel å «trede frem for Gud» og «tekkes Gud» hvis man ikke engang tror han er til? Nei, det må være en tro på noe mer som blir beskrevet her.

Det er troen på «at han lønner dem som søker ham» som virkelig kan hjelpe meg i mitt liv. Jeg må tro at hvis jeg lever etter Guds vilje; kjemper imot synden og mine egne lyster, kan han gjøre en forvandling i mitt indre. Ting som alltid har vært umulig for meg; å være tålmodig, takknemlig, elske alle mennesker, ikke bli skuffet eller irritert – alt dette kan Gud vende om slik at jeg får et helt nytt indre. Vi leser om det, og det er kanskje ikke så vanskelig å tro når man ser på andre mennesker. Det er når jeg ransaker meg selv, jeg lett mister motet.

«Men nå, når det gjelder deg selv, blir du motløs. Når det rammer deg selv, blir du redd.» (Job. 4,5)

Tro og motløshets kan bare ikke kombineres

Motløshet er noe jeg har fått kjenne litt på. Følelsen kommer ofte når det har gått opp et lys – når jeg plutselig blir oppmerksom på synden som bor i meg. Da tenker jeg at jeg har så alt for lang vei igjen å gå. Jeg orker ikke se for meg hvor forferdelig lang tid det kan ta før jeg endelig blir kvitt alle de stygge tilbøyelighetene mine. Jeg tenker at jeg aldri kommer til å klare det. Slike følelser kommer ikke fra Gud, men er djevelens verk.

Tro og motløshet, motløshet og tro – to rake motsetninger. Hvis jeg tror, fullt og helt på den forvandlingen Gud gjør og at den kan skje i meg, har jeg grunn til å bli motløs? Og hvis jeg er motløs, tror jeg da? Nei, jeg kan ikke påstå at jeg har tro når jeg samtidig tviler! Visse ting kan bare ikke kombineres! Men hvordan kan jeg komme ut av denne motløsheten?

Ruste seg med tro

Svaret er at jeg må ruste meg med tro, bruke troen som våpen imot motløsheten, som kommer av vantro. «Grip fremfor alt troens skjold, som dere kan slokke alle den ondes brennende piler med.» (Ef. 6,16) Det var nok nettopp dette Abraham gjorde da Gud lovte ham en sønn.

«Uten å bli svak i troen tenkte han på sitt eget legeme, som alt var utlevd – han var jo snart hundre år – og på at Saras morsliv var utdødd. Men på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men han ble sterk i sin tro, idet han ga Gud ære. Han var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var han òg mektig til å gjøre.»

Abraham ble ikke motløs, selv om Guds løfte virket helt usannsynlig.

Her må man bare velge å tro, ruste seg med troens skjold, for skal man følge sin egen fornuft, kommer nok motløsheten og tar en ganske fort. «Troens skjold» er ikke bare troen på Gud, men på Guds kraft som kan gjøre under i alle mennesker. Ja, ALLE, også jeg ­– uansett personlighet, fortid og natur ­– kan bli totalt annerledes ved Guds hjelp. Gud er mektig til å gjøre under. Troen på dette er mitt våpen!