Da vi mistet Joe

Morgenen den 10. juni 2010 begynte som enhver annen vanlig dag. Vi kunne ikke vite at det ville være en dag som for alltid forandret livene våre. En telefonsamtale sent på ettermiddagen, fra et sykehus i nærheten, brakte nyheten som ingen forelder ønsker å høre. Vår dyrebare, 21 år gamle sønn, Joe, hadde vært involvert i en dødelig bilulykke. Jeg kunne ikke fatte ordene til mannen min da han forsiktig fortalte meg at Joe var «borte». Først på sykehuset, da jeg sto ved siden av hans stille, livløse skikkelse, utrolig fullkommen etter en slik ulykke, begynte betydningen av «borte» gå opp for meg.

Å håndtere sorg og tap

Dermed begynte familiens reise med å håndtere sorg og tap. Når jeg ser tilbake, kan jeg se hvordan Gud hadde forberedt mitt hjerte på Joes død, selv om det ikke var bevisst for meg. Men selvfølgelig var det fortsatt et stort sjokk da han døde.

Jeg husker den råe sorgen og sjokket, og at smerten var så intens at det føltes som et sverd hadde blitt drevet inn i hjertet mitt. Det var ingen tårer; jeg kunne bare stønne. Men akkurat der, i den tilstanden, følte jeg at Jesus var veldig nær, som om armene hans omfavnet meg. Jeg tror Jesus ble ved min side gjennom de første nettene, fordi jeg sov som en baby til tross for min dype sorg. Jeg følte at himmelen var åpen over meg, og at jeg var omgitt av engler. Jeg er så takknemlig for at Gud var der for oss alle! Disse ordene i Job 1,21 ble en realitet: «Herren ga, og Herren tok, Herrens navn være lovet!»

Jeg kan ærlig si at selv med sorgen og tapet, og det utrolige sjokket som kommer av en plutselig død, så var Joes død den vakreste opplevelsen jeg noensinne har hatt. Himmelen var veldig nær! Våre nærmeste venner var også en enorm trøst for oss ved å dele sorgen og med å støtte oss. Familien vår var omsluttet av kjærlighet og omsorg, både fra Gud og mennesker.

Gud gjør ingen feil

Det ble raskt klart for oss, etter å ha hørt om Joes død, at Gud ikke gjør noe feil, og han anså Joe som klar til å bli hentet hjem. Som mor har jeg aldri ønsket ham tilbake til denne jorden, eller stilt spørsmål ved Guds fullkomne ledelse da han tok ham. Gud tok ham hjem til seg på akkurat det rette tidspunktet. Akkurat som man ville plukke en moden frukt fra treet, hadde Gud ganske enkelt plukket Joe bort fra denne jorden. Den tanken brakte dyp fred inn i våre hjerter og sjeler.

Joe ble gitt til oss som en gave fra Gud. Hans død fikk meg til å innse at våre barn virkelig ikke tilhører oss; de tilhører Gud. Da Gud tok Joe, hadde han bare tatt tilbake det som hele tiden med rette hadde vært hans eget. Gud hadde gitt ham til oss en stund, og nå kunne jeg på en måte gi ham tilbake til Gud, hans skaper. Jeg ble påminnet om Hanna i Bibelen. Hun hadde bedt til Gud om et barn, og i henhold til hennes løfte til Gud ga hun Samuel tilbake til Herren for å tjene i templet sammen med presten Eli. Jeg lurer på om hun opplevde blandingen av sorg og glede som jeg følte. Sorg ved tanken på at min sønn var borte fra jorden for alltid, men samtidig glede ved tanken på at han for alltid var trygg i himmelen!

Joes liv

Joe hadde levd sitt korte liv godt. Han hadde gitt livet sitt helhjertet til Gud som ung tenåring, og han ble et eksempel for alle som kjente ham. Han elsket Gud av hele sitt hjerte! En venn som kjente ham godt, skrev disse ordene til oss etter hans død: «Velsignet er den rettferdiges minne – Joe. Salige er de rene av hjertet – Joe. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet – Joe. Salige er de som ikke vandrer i den ugudeliges råd – Joe.» En annen kjær venn beskrev Joe som en helhjertet, kokende varm, inderlig, flittig ung mann.

Selv om familien vår kjente Joe som en stille, blid gutt, ble han en frimodig, dedikert kristen, et redskap for Gud som ikke var redd for å forsvare sin tro og kjempe for renhet på skolen eller hvor han enn var. Hans helhjertede inderlighet brakte vanære over livet hans, men også en stille beundring og respekt i hjertene til gudfryktige mennesker.

Joe fikk kraft i livet sitt ved å nære seg med Guds ord. Han leste flittig litteratur som inspirerte ham til å være et bedre menneske. Han brukte tid på å lese Bibelen sin og ba for seg selv og andre. Etter hans død fant vi den åpne bibelen ved sengen hans, sammen med en liten notisbok hvor det var skrevet mange navn, skrevet med hans gjenkjennelige kråketegn. Det var hans «bønneliste».

Etter hans død ble vi ofte overrasket over å høre fra store og små hvordan Joe hadde nådd ut til dem, og berørt livet deres på en eller annen måte. Han hadde et spesielt medfølende hjerte for barn, unge og eldre mennesker som hadde en funksjonshemning, eller som var skjøre i sinnet, eller for de som kanskje ble oversett. Han varmet dem ved å prøve å dekke et behov i deres hjerter med milde ord og vennlige gjerninger.

Gud gjorde et dypt og raskt arbeid i Joes liv fordi han var ydmyk av hjertet. Han var også fylt med en troens ånd for sitt eget liv! Nær slutten av livet skrev han til en venn: «Jeg trenger å bli forankret og grunnfestet i det lave. Vi er så svake som menneske; vi trenger gudsfrykt. Gud er så god at han ønsker å gjøre et enormt arbeid i oss, vi som har vært syndens slaver. Han vil forvandle oss helt og fullstendig, og han gir oss alt vi trenger for å nå målet. Til slutt skal vi stå på Sions berg sammen med Jesus og alle de hellige som har kjempet her på jorden og synge den nye sangen. Det skal lykkes!»

Etter hans død skrev en av Joes nære venner disse gode ordene til oss: «Joe forsto at han var Guds hus: Et hus som både kom fra Gud, og som skulle gis tilbake til Gud. Joe ofret seg oppriktig og villig til Gud i en slik grad at Gud nå har tatt ham hjem til seg selv. Jeg skal følge det eksemplet til enhver tid.»

Å se fremover …

Joes død forandret meg på mange måter, og lærte meg mange verdifulle ting. Det ga meg et mykere hjerte mot andre mennesker, og ga meg et ønske om å lære å glede meg med de glade, og å gråte med de som gråter. Det ga meg nye øyne å se hvor dyrebare og verdifulle hver av barna og barnebarna mine er. Det ga meg et langsiktig syn på evigheten, til å gjøre alt det som trengs for å kjempe for hver enkelt av dem, slik at de også kan komme dit hvor Joe er nå. Det fikk meg til å ville bruke hver anledning til å gjøre det gode og å seire over synden, fordi livet er så kort. Det fikk meg til å innse at det ikke er noe å frykte, ikke engang å miste et barn, for Gud er med oss ​​gjennom absolutt alt! At Gud kan ta noe som, menneskelig sett, er en enorm tragedie og gjøre det til noe utrolig vakkert, hvis jeg setter min lit til ham. Det fikk meg til å innse at jeg aldri noen gang har behov for å stille spørsmål ved noe som Gud bringer på min vei. Hans veier og tanker er mye høyere enn mine. Han vet hva som er best for meg! Hans vei er fullkommen. Joes død har gitt meg en forbindelse til evigheten og himmelen som jeg ikke hadde før. Jeg tenker på himmelen. Jeg tenker på hvordan det vil være å være sammen med Joe en dag, hvis jeg er trofast i livet mitt her på jorden.

Den milde flammen på Joes stearinlys er slukket her på denne jorden, men han vil skinne for alltid i de evige boliger. Det er en trøst for meg å tenke at Joe nå er en del av den store sky av vitner, og at han heier på meg i min troens strid.

Seks år etter Joes død mistet vi vår 32 år gamle datter. Vi kan vitne om at Gud er trofast. Han bar hele familien gjennom enda en tid med tap og sorg.