Å takle sorg

Jeg husker godt at jeg for noen år siden tenkte: «Jeg lurer på hvordan jeg vil reagere hvis en av mine nærmeste går bort? Kommer jeg til å falle helt sammen og ikke være i stand til å klare meg selv?»

Dagen min startet som en hvilken som helst annen dag – det var vanskelig å stå opp og jeg ba Gud om å styrke meg. Morgenen har aldri vært min beste tid på dagen.

Jeg kom tidlig på jobb og telefonen ringte. Jeg tok den og ble forskrekket over å høre mammas anstrengte stemme i røret. Jeg var helt sikker på at noe forferdelig hadde skjedd. Tankene mine fløy. Jeg ble lammet da jeg hørte ordene hennes: «Jeg får ikke vekket faren din. Han ser så fredfull ut …»

Jeg husker godt at jeg for noen år siden tenkte «Jeg lurer på hvordan jeg kommer til å reagere hvis en av mine nærmeste går bort? Kommer jeg til å falle helt sammen og ikke være i stand til å klare meg selv?» Jeg husket å ha sett andre gå igjennom den sorgprosessen og smerten det er å miste en man elsker. For meg virket det som om de fleste ble omkranset av et tungsinn og en sorg som ikke så ut til å forsvinne.

Jeg var redd for det ukjente og for hvordan det ville bli hvis noe slikt skulle skje med meg. Eller enda verre – hvem var det jeg kanskje skulle «miste»? Det eneste jeg visste var at hvis det skulle skje så ønsket jeg ikke at dette tungsinnet skulle ta over livet mitt.

Nå ble jeg satt i nettopp denne situasjonen, det uventede skjedde.  Å se pappaen min ligge der; det virket så endelig.

Smerten over å miste en man står nær er så konkret og virkelig. Det kan man på ingen måte benekte. Det føles som en kniv blir satt i hjertet ditt og det kan gjøre vondt å trekke pusten, spesielt i starten. Jeg merket at en tungsindig ånd kom over meg og truet med å overmanne meg.

Det er et valg!

Nå er det gått et helt år og jeg kan ennå ikke helt forstå at pappaen min er borte. Men det har foregått en kamp i den tiden, en kamp som jeg ved Guds ord og nåde har vunnet! Jeg kan vitne at den tungsindinge ånd ikke eksisterer i livet mitt! Hvorfor? Fordi jeg forstod at det er et valg! Jeg kan velge å ikke la det tungsinnet få komme inn i hjertet mitt og ødelegge livet mitt. Jeg kan velge å tro på Guds ord!

Noen måneder etter pappas bortgang delte mamma noen vers fra Jesaja 61, 1-3 med meg:

«Herren Herrens Ånd er over meg, fordi Herren har salvet meg til å forkynne et godt budskap for de fattige. Han har sendt meg til å forbinde dem som har et nedbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangne og frigjørelse for de bundne, til å utrope et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud, til å trøste alle sørgende, til å gi de sørgende i Sion hodepryd istedenfor aske, gledes olje istedenfor sorg, lovprisnings drakt istedenfor en avmektig ånd. De skal kalles rettferdighetens terebinter, Herrens plantning til hans ære.»

Hvilken forandring! Å ikles lovprisnings drakt istedenfor en avmektig ånd! Å «ikle» betyr at man tar noe på seg, noe man omgir seg med, noe som er omkring meg. Det kan strømme takknemlighet fra hjertet mitt i stedet for selvmedlidenhet, ensomhet og et konstant savn etter personen som har gått bort.

Jeg priser Gud for den far han ga meg og for de årene vi fikk sammen! Jeg er ikke i tvil om hvor han er og jeg tenker på hvordan det er der oppe. Himmelen virker så nær, og ikke lenger skremmende og endelig. Siden dagen pappa gikk bort har jeg hatt en lengsel, en intens trang etter evigheten og himmelen. Det er blitt vekket en sans for den usynlige verden i meg og jeg forstår i større grad enn før at tiden er kort.

Som kristen har jeg alltid forstått at himmelen og evigheten er noe vidunderlig, noe å glede seg til! Jeg har også forstått at måten jeg lever mitt jordiske liv på bestemmer evigheten min. Det har motivert meg til å ta de riktige valgene hver dag slik at jeg en dag vil få se pappa igjen.

Selv om adskillelse ved døden aldri er noe hyggelig for de som er igjen, så er den kun midlertidig. Og jeg får fortsatt lov til å leve i dag! Jeg har også en kamp å kjempe, og pappa er med og «heier» på meg! Hvorfor ikke leve for å velsigne og gjøre godt mot andre mennesker? Ville det ikke være en god måte å bruke dagene Gud har gitt oss? Livet er en gave!

Når jeg tenker tilbake på den dagen jeg fikk den fryktelige telefonen fra mamma blir jeg minnet om at jeg har et valg. Jeg kan velge å leve, og jeg har tenkt å leve livet fullt ut. Tungsinnets ånd er bannlyst fra mitt hjerte og sinn for all evighet!