Å være disippel er en veldig personlig sak

Som disippel melder man seg på en livslang utdanning for å lære av Jesus for å bli som ham. Vi møter Raymond, som personlig, hver dag, opplever resultatene av denne livsforvandlende undervisningen.

«Å være en disippel er det viktigste i livet mitt; det er drivkraften til å være kristen. Det har jo reddet livet mitt.»

Da han var 19 år bestemte Raymond seg for å følge Jesus. Han fikk tro til helt å forlate det livet han hadde levd, med røyking, stjeling, å være involvert i narkotika, livet som en «gategutt», som han beskriver det, med i en kriminell gjeng som ikke hadde noe omtanke for andre.

«Vi levde jo egentlig som vi selv ville, og gjorde som vi selv ønsket. Vi drev med mye småkriminalitet og gjorde mange dumme ting», forteller Raymond ettertenksomt mens han reflekterer over sitt liv som tenåring.

Men midt under alt dette hadde jeg en veldig lengsel etter Gud inni meg. Jeg følte ofte at jeg var virkelig tiltrukket av ham, selv om jeg levde et ulykkelig liv. Jeg kunne ofte gå og gråte for meg selv og be til Gud om at han måtte gripe inn og hjelpe meg.

Jeg visste ikke hvor jeg skulle begynne eller hva jeg skulle gjøre. Da jeg var 18 år så kjøpte jeg meg en motorsykkel fordi jeg trodde det ville holde meg borte fra gjengen, og fra miljøet, men jeg havnet bare bort i en motorsykkelgjeng, så det hjalp ikke. Alt dette skapte en veldig nød i meg.»

En livsforvandlende beslutning

Raymonds far var kristen. En dag, da Raymond var ute i byen og solgte narkotika, så han en venn av sin far komme mot ham.

«Jeg ville jo ikke skuffe faren min, så jeg gjemte meg. Og mens jeg sto der slo det bare ned i meg: Nei, nå er det nok! Nå må jeg begynne et nytt liv! Jeg må ha sagt det høyt, fordi jeg husker at jeg så en mann som stod der, og han nikket mot meg. Så jeg snudde meg litt rundt og da jeg så tilbake, så var han borte. Så jeg er sikker på at Gud sendte en engel for å hjelpe meg. For det er en kamp rundt hver sjel. Når en sjel omvender seg så er det fest i himmelen. Så når et menneske har en trang, så vil Gud gjøre det han kan for å reise det opp igjen.»

Den dagen bestemte Raymond seg for å sette en stopper for det han hadde gjort, og begynne på en helt ny retning i livet sitt – et nytt liv.

«Jeg ga hele mitt hjerte frivillig til Jesus, og ganske fort etterpå ble jeg en disippel. Jeg skjønte at hvis det skulle være noen fremtid for meg, så måtte jeg være en disippel.»

Disippelens lengsel

Det har gått 35 år siden Raymond gjorde den viktige beslutningen. Når vi setter oss ned med ham for å finne ut mer om hva disippelutdanningen innebærer, legger vi merke til at vi snakker med en mann som har en styrke fra Gud, ikke bare synlig og utad, men også innvendig, som er et resultat av en kontinuerlig, livslang utdanning som han fortsatt er aktivt engasjert i.

«Disippelens trang er en hunger og nød etter å komme lenger, for å bli sin mester lik. Jeg elendige menneske! (Romerne 7,24) Det er slik en disippel har det i sitt hjerte. Du føler at selv om du er en disippel, så har du en natur og det er ting du bør overvinne og kjempe mot. Du lengter etter å komme inn i det samme livet som Jesus levde, fordi du kjenner at du må ha noe mer enn det du selv har.

Du får en stor nød i ditt hjerte for å få noe nytt. En disippel beholder denne nøden hele sitt liv, fordi det er alltid mer å strekke seg ut etter. (Filipperne 3,12-14)»

En personlig åpenbaring om Jesus

Slik har Raymond hatt det inntil i dag. Men for å kunne komme til dette dype behovet for personlig forvandling, må selverkjennelse til – en bevissthet om ens egen syndige natur. Raymond forteller hvordan hans egen styrke måtte brytes ned for å kunne se sin «egen elendighet».

«Noen år etter at jeg ga mitt hjerte til Jesus var det en tid da man kan si at Gud brøt meg ned slik at jeg skulle skjønne at det ikke er av egen kraft, ikke min egen styrke, at jeg får seier. Jeg hadde begynt å lese mye i Guds ord; jeg var frimodig, siden jeg forsto læren, men Gud ville vise meg at bare hodekunnskap  ikke var nok. Jeg må få dette ved å tro.

Jeg var under Guds tukt. Jeg falt ikke i synd og begynt ikke å synde, men jeg ble brutt ned, akkurat som Job. Jeg kom inn i stor nød og skjønte at jeg måtte ydmyke meg. Og bli fattig i meg selv. Jeg trengte åpenbaring; jeg trengte Guds virkninger.»

I løpet av denne tiden kom Raymond virkelig til å forstå hvem Jesus, hans Mester, egentlig var.

«Jesus åpenbarte seg for meg. Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile! (Matteus 11,28) Så jeg skjønte at jeg måtte komme til Jesus og legge byrdene på ham, og forvente svar fra ham, og at han ville komme og hjelpe meg. Jeg ga meg ikke.

Og da fikk jeg også se hvilken person Jesus var, hva han har gjort for meg da han kom ned hit. Han ga sitt liv for meg; Han ga sitt hjerteblod, slik at det også kan lykkes for meg å gå den samme veien han har gått. Han har åpnet en ny vei for meg slik at jeg kan følge i hans fotspor. Han kan føre meg fram; han kan bønnhøre meg, og han kan gi meg hjelp.

Jeg kjente at jeg fikk en skikkelig hjerteforbindelse med Jesus. Jeg har funnet skatten i åkeren. Det er Jesus. Å være disippel er en veldig personlig sak. Det er ikke bare noe man gjør fordi det er fint og noe jeg gjerne vil, men du må ha en personlig åpenbaring, en personlig overbevisning om at Jesus lever, en visshet om at Jesus er virkelig og er nær deg. Du får et dypt innvendig samfunn med ham. Et veldig samfunn innvendig som du er veldig redd for å miste som disippel. Det fører til fred og glede midt idet at det er kamp og tukt og strid.»

En livslang utdanning

«Som disippel opplever man stadig utvikling på ulike områder. Ånden åpenbarer stadig nye ting om deg selv og minner deg på ting å jobbe med. Det som jeg synes er kanskje det mest interessante i disippellivet er at man blir mer og mer fri fra alt det strevsomme. Man blir mye mer avhengig av Åndens virkninger og man er mye mer rettet mot det som Gud ønsker å si til en. Når jeg da er i en situasjon så er jeg mest ute etter å høre hva Gud vil si, ikke hvordan den ene eller den andre oppfatter det. Som disippel lærer man å fokusere mer og mer innad.

Da Jesus var nesten fullendt, sa han at han ikke kunne gjøre noe av seg selv, bare det han kunne høre av sin Far. (Johannes 5,30) Det er noe vi trenger å utvikle oss til som disippel, slik at vi ikke er så raske til å reagere, ikke så raske til å trekke konklusjoner, ikke så raske til å dømme andre.»

Raymond nevner et eksempel fra dagen før, en samtale mellom ham og hans kone. Han hadde uttalt seg om noen, bare en enkel kommentar, men innså etterpå at kommentaren viste at han hadde vært litt fornærmet.

«Kanskje var jeg litt hissig, eller var for rask til å svare. Kanskje jeg måtte gjenta meg selv et par ganger, men vedkommende hørte fortsatt ikke hva jeg sa, og jeg ble litt irritert. Kanskje så jeg ikke synden som kom fram akkurat når det skjedde, men etterpå, når jeg blir gjort oppmerksom på det ved Ånden, er det en sorg i meg når jeg ser at jeg ikke har mer tålmodighet, mer kjærlighet og bæreevne. Jeg gir dommen medhold. Ja, jeg var irritert. Jeg manglet langmodighet. Når jeg gir dommen medhold, da løses jeg fra det fordi da er Gud og jeg enige i at det ikke var bra. Da kan jeg gå videre, slik at neste gang så er jeg mer våken som disippel.

Vi må elske sannheten, slik at sannheten skal frigjøre oss. (Johannes 8,31-32) Når jeg ser meg selv og hva som er i mitt kjød – den syndige natur som vi alle har arvet – så skapes en veldig sorg, men også et veldig håp.

Det bør være en utvikling i en disippels liv. Vi skal jo ikke forbli den samme. Vi skal jo ikke holde på med de samme tingene i dag som vi gjorde for 20 år siden. Hvis jeg blir rik og mett, så stopper min utvikling, uansett hvor langt jeg er kommet. Så lenge vi lever er det mer å finne i oss selv som skal renses ut, slik at vi kan bli mer og mer lik Kristus.»

Et interessant liv!

«Dette livet er veldig interessant for meg! Jeg behøver ikke å være noe spesielt. Jeg går på jobben hver dag og setter meg i bilen og kommer hjem og spiser middag og går på møte. Vi lever egentlig et helt vanlig liv, men det er i dette vanlige livet at synden i vårt kjød kommer fram. Derfor sa Jesus at vi skal ta opp korset hver dag, og følge ham. (Lukas 9,23) Og hvis du slår ‘hver’ og ‘dag’ sammen, så blir det ‘hverdag’. Hver hverdag er det noe som Gud vil vise meg. Jeg må bare være våken og følge med. Herren … vekker mitt øre hver morgen, han vekker det for at jeg skal høre som disipler hører. (Jesaja 50,4) En disippel har et godt øre for å høre og finne det som er i sin natur, slik at han kan døde det og oppleve å utvikle seg til Jesu bilde. For meg er det å leve.»