Å være fattig i ånden

Fattigdommens vei er livets vei; for «Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres». Matteus 5,3. «… evangeliet forkynnes for fattige.» Matteus 11,5. Å være fattig i ånden vil si i egne øyne å ha lite eller ingenting av himmelske goder og dyder. Alle er nok fattige på dette, men ikke alle innser det selv. De som gjør det, er fattige i ånden.

Gud har i den grad behag i selverkjennelse, at han har bestemt seg for å føre alle slike inn i himlenes rike. Kunsten er å forbli i denne fattigdom etter at man har fått del i Guds rikes rikdommer; for så lenge man er i denne fattigdom, får man stadig del i mer og mer rikdom.

Her hadde korinterne stanset opp: de var allerede – ved det de hadde fått av Gud – blitt rike. 1. Korinter 4,8. Det kan være mer eller mindre erkjennelse av ens fattigdom. Jo dypere fattigdom i ånden, dess større fremgang.

Noen er fornøyd med å synde og be om tilgivelse; derfor får de ikke mere. Andre er fornøyd med seier over de «groveste» synder, og får ikke mere. Atter andre kjenner seg rike når de har fått seier etter det lyset de hadde, og derfor trenger de seg ikke videre frem. Men det gjelder å bevare fattigdommen i ånden helt til det siste!

Teoretisk kan nok alle være fattige i ånden; men det er det å være fattig i praksis som har betydning. Man kan godt med sin munn si at man har lært at man ingenting forstår, og allikevel i praksis være selvklok og stri som en bukk.

Fattigdommens vei faller sammen med skrøpelighetens vei. «Når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk!» 2. Korinter 12,9-10. Guds kraft fullendes i vår skrøpelighet. Erkjennelsen av vår skrøpelighet, trekker Guds kraft og rikdom ned til oss, ved tro.

Artikkelen ble først publisert i januar 1935, som et kapittel i heftet «Guds veier til himmelen» med tittelen «Fattigdommens vei».
© Copyright Stiftelsen Skjulte Skatters Forlag