Amy og «svigermor-problemet»

«Har du husket å salte potetene?» Svigermor kommer høylytt inn på kjøkkenet og titter frimodig oppi gryten. Det er ikke første gangen heller. Amy smiler stramt idet hun nikker, men irritasjonen koker inni henne. Hvorfor kan hun ikke bare la henne være i fred?

Amy har egentlig et godt forhold til svigermor. Hun kommer til dem på middag hver uke, en riktig hyggelig tradisjon. Men i det siste har hun utviklet en helt spesiell evne til å irritere, syntes Amy. Det virker som om hun ikke klarer å holde seg unna kjøkkenet når Amy lager middag.

Dette er faktisk fjerde søndag på rad at svigermor titter i Amy sine gryter «bare for å sjekke at potetene er blitt saltet». Amy blir mer og mer irritert. Er det mulig? Hvorfor kan hun ikke bare vente utenfor kjøkkenet og være fornøyd med det hun får servert?

Den overraskende løsningen

Det er søndag igjen. Tankene surrer rundt i hodet til Amy. Hva om hun nevner de potetene igjen? Det er noe inni henne som bobler opp bare ved tanken. Det hadde vært så mye lettere om svigermor bare var litt annerledes, og ikke blandet seg inn i alt mulig. Men plutselig slår det ned en helt ny tanke i Amy: Kanskje det er noe hun kan gjøre annerledes?

Amy ønsker så gjerne å bli mer god, mer tålmodig. Kanskje dette egentlig er en mulighet til nettopp det? Dess mer hun tenker på det, dess sterkere kjenner hun at det er riktig. Og plutselig er hele situasjonen snudd opp ned.

Endelig er det noe hun kan gjøre med saken! Det er jo hennes egen natur som frister henne til å bli irritert. Hun ber til Gud om å ikke gi etter for negative tanker neste gang svigermor kommer på kjøkkenet. Hun ber ham om å fylle henne med tålmodighet og gode ord i stedet, og at de kan komme fra et hjerte som mener det.

Middagen er klar og det er på tide å spise. Svigermor har ikke vist seg på kjøkkenet i det hele tatt i dag, og nevner på forunderlig vis hverken saltet eller potetene under hele måltidet. Etterpå takker hun for maten og drar hjem. Amy undrer seg først, men hun kjenner inni seg at hun vant slaget allikevel. Det var nok at hun var klar.

Det er jeg som blir irritert

Dette er en historie jeg hørte for mange år siden, men som jeg husker som om det var i går. Den lærte meg noe veldig viktig. Det er jeg som skal forandre meg. Det er jeg som blir irritert. Det er jeg som har synd. Men så kommer det aller beste – jeg kan forandre meg!

Amy forstod til slutt at irritasjonen kom fra henne selv og ikke på grunn av svigermor. Da hun fikk se det, så dømte hun seg selv, og var enig i sannheten. Nå fikk hun for første gang en mulighet til å bli helt befridd fra dette. Det samme gjelder for meg.

«Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.» Johannes 8,32.

Jeg gjør noe med det

Når jeg først innser at synden ligger i meg selv, (uansett hvor lite komfortabelt det er) så kan jeg også gjøre noe med det. Det er egentlig en stor lettelse. Jeg trenger ikke lenger gå og vente og håpe på at de andre skal forandre seg – noe som kanskje aldri kommer til å skje. Jeg kan «go to action» i meg selv i stedet!

Når jeg får se min egen synd så er det viktig at jeg ikke blir motløs. Håpløshet er ikke fra Gud (2. Timoteus 1,7). Jeg kan heller be til Gud om hjelp og handlekraft, og sette i gang med å arbeide på meg selv og min egen frelse. Det er derfor han viser meg synden – for at den skal tilintetgjøres. Forsvinne. Det blir plass til noe annet.

Hva blir resultatet? Jo, etter en tid merker jeg at fristelsen til å gjøre det som tidligere var helt naturlig for meg, blir mindre. Ved Guds hjelp begynner jeg å få overtaket på irritasjonen! Noe helt annet blir naturlig; Å reagere med godhet og tålmodighet der jeg før ble direkte sur. Og det kommer fra et sant og ekte hjerte.

«Og ikle dere det nye menneske, som er skapt etter Gud i den rettferdighet og hellighet som er av sannheten.» Efeserne 4,24.