Ånd, sjel og legeme: Sannheten bak frelsen

Mennesket: ånd sjel og legeme

Ethvert menneske består av ånd, sjel og kropp (legeme).

«Og Gud Herren formet mennesket av landjordens støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel.» 1. Mosebok 2,7.

Vårt legeme er dannet av jordens støv, og det oppholdes ved det som vokser opp av jorden. Ved mitt legeme står jeg i forbindelse med alt det skapte. Gud blåste livets ånde i menneskets nese. Ved min ånd står jeg i forbindelse med Gud. Da ånden kom inn i legemet, blev mennesket til en levende sjel. Sjelen er livet – resultatet av åndens og legemets samspill. Ved sjelen står jeg i forbindelse med menneskene.

Adskilt fra Gud

Nå var det meningen at Gud gjennom vår ånd skulle lede oss; men så kom fallet – adskillelsen fra Gud. Mennesket begynte å leve efter lysten i legemet. (1. Mosebok 3,6) Istedenfor at legemet skulle være et redskap i åndens tjeneste for Gud, så tok det ledelsen. Derved kom adskillelsen fra Gud, idet menneskets ånd blev slave under lystene i kjødet. Frukten av dette fall er all den fordervelse vi ser i verden. Det kommer av lysten. (2. Peter 1,4)

Uendelig tomhet

Fordi kroppen har overtatt ledelsen, er menneskene jordiske – kjødelige og ikke åndelige. De har sitt liv i det skapte og tilber denne verdens storhet. Når du snakker med et menneske, merker du med en gang at sjelen – sansene – bare dreier seg om det synlige. I denne tilstand er mennesket hvileløs, og det lider under verdens tomhet. For deres ånd kan aldri tilfredsstilles eller mettes med det skapte. I sitt mørke forstår de ikke det og søker underholdning og tidsfordriv, som kun forøker tomheten. De får en forsmak på helvede i sin sjel. Men Gud har ikke i denne tilstand overgitt oss til oss selv. Det står: «Eller mener dere at det er tomme ord når Skriften sier: Med nidkjærhet trakter han etter den ånd han lot bo i oss?» Jakob 4,5.

Et åndelig sinn

Ved evangeliets lys er det noen som omvender seg til Gud. Istedenfor å elske sine lyster gjør de som Jesus sa: Hver dag ta sitt kors op og fornekte seg selv. (Lukas 9,23) Derved frigjøres deres ånd fra synden i kjødet, og de får samfunn med Gud. Ved at de nu næres ved Guds ord og bønn, får de kraft til å undertvinge sitt legeme og holde det i trelldom. (1, Korinter 9,27)

Derved blir de åndelige, og de får sitt liv – sjelen – i det himmelske. Det merker du også når du snakker med slike mennesker, at de har sans for det usynlige, som er evig. De kommer ut av det hvileløse i den forgjengelige tomhet, og inn i de uforgjengelige livsverdier, som gir hvile for deres ånd. De får en forsmak på himmelen i sin sjel. Den fullstendige utfrielse av sjelen fra den forgjengelige tomhet er endemålet for vår tro. (1. Peter 1,3-4.9)

Et kall og en oppgave

Jesus har lært oss å be: «Komme ditt rike. Skje din vilje, som i himmelen, så òg på jorden.» Matteus 6,10.  Dette virkeliggjorde Jesus i sine kjøds dager, og han sa i det han trådte inn i verden: «… et legeme dannet du for meg … – for å gjøre din vilje, Gud.» 1. Korinter 10,5-7. Her har også vi et kall og en oppgave. Vi har også fått et legeme. Når ikke det får overta ledelsen så vi synker ned i lyster og begjæringer, men fremstiller det som et levende, hellig, Gud velbehagelige offer, da utbreder vi Guds rike på jorden. Gjennem vår ånd mottar vi Guds vilje og ved kroppen utfører vi den. Frukten av dette samvirke blir et himmelsk liv – en frelst sjel.

Jesus sier: «For alt slikt søker hedningene etter. Men deres* himmelske Far vet at dere trenger alt dette.  33Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg!» Matteus 6,32-33. (Lukas 12, 27-31) Hedningene søker det kroppen trenger, der ligger tyngdepunktet. Likeså gjør dyrene. Det må være annerledes med oss. Vi må ha åndens næring og trivsel for øye – søke Guds rike først. Gjør vi det, skal Gud sørge for kroppen vår. Derved blir vi frelst ut fra all den bekymring verden er plaget av.

Denne utfrielse av ånden fra synden i kjødet er en oppstandelse, og kun de som har del i den frelse, får del i den første opstandelse. Salige og hellige er de; for «over dem har den annen død ingen makt. De skal være Guds og Kristi prester, og regjere med ham i tusen år.» Åpenbaringen 20,6. Kun ved denne frelse kan fredens Gud hellige oss helt igjennom, så vår ånd, sjel og legeme blir bevart fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme! (1. Tessalonikerne 5,23)