Åndens lov frigjør fra syndens og dødens lov

Syndens og dødens lov har sitt sete i lemmene. Åndens lov, som gir liv i Kristus Jesus, har frigjort meg fra syndens og dødens lov. (Romerne 7, 2-23; Romerne 8, 2.)

Lovens lys kunne ikke gjennomskinne legemet og kaste sitt lys inn der hvor syndens og dødens lov har sitt gjemme; for lovens lys var kun for de ytre synder, som var frukt av den indre syndens og dødens lov.

Det som var umulig for loven, det gjorde Gud, da han sendte sin Sønn som et syndoffer og fordømte synden i kjødet. (Romerne 8, 3.)

Guds dom over synden i lemmene er nå fullbyrdet i Kristus Jesus. Himlenes rike er kommet inn i oss, og Kristi Ånd vil ved vår lydighet bane seg vei til de hittil ukjente felter i vårt legeme, nemlig til de steder hvor syndens og dødens lov har sitt virkefelt. Guds Ånd treder i forbindelse med vannet og blodet (Kristi død i vårt kjød) og får derved litt etter litt tilintetgjort syndens og dødens lov; idet den lov Ånden har i seg selv levendegjør vår menneskelige ånd, som før var lovbundet av syndens og dødens lov.

Syndens lov og dødens lov er to forskjellige lover og virker på hver sin måte.

Syndens lov gjør stadig sine krav gjeldende for bevisstheten. Følger vi lydig etter, fører den sitt bytte hen i dødens lov. Så lenge syndens lov behersker mennesket og det ennå ikke er overgitt i dødens lov er samvittigheten våken, og mennesket blir av Ånden overbevist om synd. Men ved å synde om igjen vil dødens lov gjøre samvittigheten død, og man synder uten bebreidelse fra samvittigheten. Syndens lov fører den ugudelige videre inn på hittil ukjente felter. Man synder også der, og dødens lov virker atter drepende på samvittigheten, så til slutt blir mennesket død i synder og overtredelser.

Åndens lov arbeider den motsatte vei. Den kaster sitt lys over synd man tidligere gjorde uten samvittighet. Den henter synden frem av dødens lovs jernhånd og bringer den frem for samvittighetens lys. Vi gir Guds Ånd medhold, dømmer synden og avstår fra den. (Galaterne 5, 16-18; 1. Peter 4, 1.) Neste gang blir en ny synd trukket frem for bevisstheten, også den får sin dom osv., og sådan blir vi levendegjort.

Denne prosess foregår etter hvert og kan ikke som syndenes forlatelse finne sted i et øyeblikk.

Det er alvorlig å leve, man er selv årsak til sin egen frelse eller fordømmelse. Gud har fastsatt lover for enhver ting, og fra disse viker han ikke; for han gjør ikke forskjell på folk.

Det er vi som lever, som alltid hengis i Kristi død for at også Kristi liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød. (2. Korinter 4, 10-11.)