Baktalelse: Gir du etter for denne onde vanen?

Baktalelse

Hva er baktalelse?

1. Å angripe karakteren eller omdømmet til en person som ikke er tilstede.
2. Å snakke ufordelaktig eller krenkende om en person som ikke er til stede.

Dette er noe av det mest ondartede og ugudelige som finnes i denne onde verden. Og trass i dette har de fleste en skammelig dårlig forståelse av hvilket forferdelig onde det er, enda Skriften gir svært grei beskjed. Det hviler en forferdelig dom over baktalere både i det gamle og i det nye testamente.

Den vanlige galskapen er at man forsvarer sin baktalelse med at det de sier er sant. Dette er en frekkhet som bare slike onde mennesker kan prestere. Selve ordlyden uttrykker jo hva det er: Man taler om andres synder, eller det man mener er synd hos dem, bak deres rygg, d.v.s. når de ikke er tilstede, i stedet for å gå til dem personlig og spørre dem om det forholder seg slik som antatt, eller som sagt.

Det kan være vanskelig nok å si sannheten for de som elsker det gode. De som baktaler er i en dårlig ånd, ja svært dårlig, og er derfor ikke i stand til å holde seg bare til sannheten. Selv om det kunne være sant alt sammen, ble jo baktalelsen ugudelig allikevel.

En dødsens alvorlig sak

«Du skal ikke gå omkring og baktale folk. Du skal ikke stå din neste etter livet. Jeg er Herren. Du skal ikke hate din bror i ditt hjerte. Men du skal irettesette din neste, for at du ikke skal få synd på deg for hans skyld.» 3. Mosebok 19,16-17.

«Den som hemmelig baktaler sin neste, ham vil jeg utrydde.» Salme 101,5. Det er altså så ille som det kan få blitt, og just derfor må det tas så dødsens alvorlig som det er!

«Din munn slipper du løs med ondt, og din tunge spinner svik. Du sitter og taler mot din bror, du baktaler din mors sønn. Dette har du gjort, og jeg har tidd. Du tenkte jeg var som du. Men jeg vil straffe deg og stille det fram for dine øyne. Legg merke til dette, dere som glemmer Gud. Ellers vil jeg rive i stykker, og det er ingen som redder!» Salme 50,19-22.

Gid en veldig frykt for dette ville komme over hver eneste en av oss, og forbli over oss alle våre deres livs dager!

En kraftig forklaring

«… De ble ryktemakere, baktalere … De kjenner godt til Guds rettferdige dom, at de som gjør slikt, fortjener døden. Likevel gjør de ikke bare slikt selv, men de holder også med dem som gjør det.» Romerne 1,29-32. Videre: «Derfor er du uten unnskyldning, du menneske, hvem du så er som dømmer. For idet du dømmer en annen, fordømmer du deg selv …» Romerne 2,1. Det er falt mange i krig, men enda flere er falt for tungen! For et uhyggelig kapittel! Hver den som leser eller hører dette, våkn opp for alvor, og synd ikke mer, men skynd deg å be både Gud og mennesker om tilgivelse!

Baktalere skal ikke arve Guds rike. (1. Korinter 6,10) Derom bør det ikke lenger eksistere tvil.

«Baktal ikke hverandre, brødre! Den som baktaler en bror eller dømmer sin bror, han baktaler loven og dømmer loven. Men dersom du dømmer loven, da er du ikke lovens gjører, men dens dommer.  12Én er lovgiveren og dommeren, han som har makt både til å frelse og til å ødelegge (nemlig baktalerne). Men du, hvem er du som dømmer din neste?» Jakob 4,11-12.

Her har vi igjen en kraftig forklaring på hvor forferdelig ille det er å baktale. Det er jevngodt med å baktale, dømme, og forkaste Guds ord, det som alene kan bli oss til frelse!

Og derved dømmer man jo også Gud, han som har gitt disse lover, og han som er alles dommer! Huttetu, for en dumdristighet!

I 1. Korinter 5,9-13 finner vi den nye pakts ord om denne sak: Ikke ha omgang med, ikke engang spise sammen med, slike som baktaler, slike som kalles brødre og søstre, og allikevel baktaler. Og ikke bare det, men det lyder i befalings form: «Støt da den onde ut fra dere!»

Å forsvare baktalelse med at det man sier er sant, er en frekkhet som fullt ut bekrefter at en er ond. Og de onde hører ikke hjemme i den levende Guds menighet.

Vi kan ta feil

En av disiplene til Frans av Assisi, har også sagt noe veldig godt og treffende i denne forbindelse: «Dveler du ved det gode, så blir du god, og dveler du ved det onde, så blir du ond.» Ja, det vrimler av eksempler på dette. Merk deg disse, og bli vis!

Nesten aldri er noe som blir fortalt, helt riktig, ikke engang når det gjelder troskyldige ting. Vi kan alle ta feil fordi:

1. Vi husker feil.
2. Vi hører feil.
3. Vi oppfatter feil.

I tillegg kommer da for de fleste de syndige tilbøyeligheter til å overdrive, fargelegge, legge til og trekke fra, m.m. Det kan bevises ved utallige forsøk at når en beskjed eller en beretning er gått fra den ene til den andre gjennom mange ledd, er den ikke til å kjenne igjen.

Akkurat som de som deler byttet med en tyv, er svært lite bedre enn tyven, nettopp slik er den, eller de, som hører på baktaleren medskyldig med denne, og er bare litt mindre ugudelig. Hva skulle da tilhørerne ha gjort?

Det burde enhver ha forstått pr. omgående: Straks stoppet ondet! Likegyldig hvem det kom fra, enten det var ektefelle, foreldre eller barn, eller mor eller far, eller andre. All den frimodighet og handlekraft man trenger i en slik situasjon, og i andre situasjoner, den gir Gud så inderlig gjerne i rikt mål! Ære være Gud!

Enhver sann og omsorgsfull Herrens tjener må legge seg dette alvorlig på hjertet. Det er alltid behov for en brennende Kristi kjærlighet, årvåkenhet, og mot!