Bekymret for ingenting, bekymret for alt

Jonatan har hatt et ganske godt liv uten så mye å bekymre seg for. Men samtidig har han slitt med bekymringstanker nesten så lenge han kan huske.

Passer jeg inn med de andre? Er jeg normal? Synes folk at jeg er normal når de ser på meg?

Jeg ble lenge plaget av bekymring, og disse tankene holdt meg helt fanget. Alle slags tanker.

Jeg vet at alle bekymrer seg, men jeg har hatt utrolig mye av det i mitt liv. Helt fra jeg var ung begynte jeg å gruble på fremtiden, hva som kom til å skje, ville jeg bli stygg når jeg ble eldre? Og man tenker stadig på hva andre synes om en og sier bak ryggen til en. Om man er rar eller unormal eller hva det enn er.

Og hvis jeg er bekymret for én ting så prøver jeg å trøste meg selv med å si at når det endelig skjer, så kan jeg slappe av. Jeg trenger ikke å være engstelig. Men så er det gjort, og noe annet dukker opp. Det hele begynner bare på nytt, og slutter liksom aldri. Det går bare rundt i en stor sirkel.

Mulig å bli fri

Disse tankene var ikke logiske i det hele tatt. De er kanskje til og med litt dumme, men slik tenkte jeg, og slik var det nesten hver dag. Jeg hadde slike tanker nesten hver eneste dag. Jeg har vært plaget av dette i lang tid.

Helt siden jeg var ung har jeg visst at Guds ord sier at vi ikke skal være bekymret, men det var vanskelig å finne ut hvordan.

Lenge gjorde jeg ikke noe med det, heller. Jeg hadde hørt at vi er kalt til å ta opp en kamp mot vår synd, men jeg klarte ikke å kjempe mot noe i livet mitt på den tiden. Hver eneste dag gikk jeg bare rundt og bekymret meg for alt. Og jeg visste at det var en stor byrde, men jeg gjorde ikke noe med det.

Men så en dag husker jeg at det var en jente i vår menighet som helt ærlig fortalte at hun hadde begynt å kjempe mot bekymringstanker. Og da våknet jeg liksom opp og tenkte: Dette kan virkelig skje. Dette er ekte. Siden den dagen har jeg kjempet. På den dagen visste jeg at det var mulig å bli fri.

Alle ting tjener til gode

Det hjelper å tenke på det verset i Romerne 8,28: ‘For vi vet at alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt.’ Så uansett hva som skjer vet jeg at det er Guds vilje og at han sørger for at alle ting virker til det gode for meg.

Man må bare komme til en enkel tro. Hvis man begynner å tvile på dette verset i en vanskelig situasjon og tenker: Dette er forferdelig, dette suger, dette kan på ingen måte være bra for meg, så må man kaste disse tankene fra seg og bare ha en enkel tro på at det virkelig er det aller beste. Jeg velger å tro det, selv om jeg ikke ser det der og da: at hvert forhold virker til mitt beste.

Og ofte betyr det jo nettopp at jeg i slike situasjoner forstår at jeg har synd i kjødet mitt. Kanskje har jeg en veldig tøff dag, men dette hjelper meg til å innse at jeg faktisk er utålmodig eller at jeg dømmer andre eller hva det nå er. Kanskje var jeg stolt. Og når jeg ser denne synden så kan jeg få seier over det og få mer frelse. Det er slik Gud gjør at forholdet virker til mitt beste.

Å døde bekymringen

Når bekymringstankene kommer opp så fornekter jeg dem. Jeg sier ‘nei’ til disse tankene, og jeg husker at Gud gjør alt til det beste for meg. Når jeg ikke lar disse tankene leve, så døder jeg dem.

Når jeg døder mine tanker så dør faktisk en liten del av det syndige kjødet i meg. Jeg vet at jo mer jeg kjemper mot disse tankene, jo mindre plages jeg av dem. Håpet mitt er at jeg i fremtiden har seiret helt, så jeg ikke engang fristes til bekymring.

Det er allerede en stor forskjell i livet mitt. Før gikk jeg bare rundt som en slave av angst og bekymring. Det var vanskelig for meg å være lykkelig, men nå har jeg glede i hjertet mitt. En utrolig, ren glede.

Og det er ikke som den flyktige lykken fra tidligere. Det var en forbipasserende lykke, basert på følelser som hvis jeg tilfeldigvis ikke kjente for mye bekymring den dagen. Men dette er en glede med innhold, fordi jeg har kjempet for det, og jeg kjemper for det.

Det gir meg en helt ren og varig glede. Det er den virkelige gleden jeg manglet før. Men nå har jeg det. Mer og mer.»