Beundrer eller etterfølger?

For to tusen år siden gikk store flokker etter Jesus. De beundret hans gjerninger og hans ord. Mennesker ville se ham, og jo mer de hørte om ham, desto mer kunne de snakke om ham.

På denne måten så det ut som om de tilhørte ham, akkurat som fotballsupportere innbiller seg å tilhøre klubben til sine idoler.

Men Jesus søkte ingen beundrere. Om og om igjen innbyr han til å være hans disippel, hans lærling og etterfølger. Og budskapet hans er tydelig og klart, hver gang; Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. (Luk. 9,23) Og var det noen som kom til ham for å følge etter ham, da reagerte han som om han ville spørre: Er du sikker på at du vet hva du snakker om?

Selv om det har vært store vekkelser, har det aldri vært mange disipler. Mange har for eksempel beundret gudfryktige menneskers bønneliv, men hvor mange har etterfulgt det? Hvor mange mennesker har satt livet til uten å forvente stor applaus og komplimenter?

Jeg snakket en gang med en som i ti år hadde engasjert seg veldig mye i søndagsskolen i sin kristne forsamling. Skuffet fortalte hun at hun ikke engang hadde fått en liten blomst etter at hun sluttet. Uten å tenke mye over det svarte jeg: «Men det fikk ikke Jesus heller, på slutten av sitt liv.» Forbauset så hun på meg: «Ja, hvis man ser det slik…»

Hva er det vi vil? Vil vi være en «navnkristen», og derved høste ære fra mennesker rundt oss? Eller vil vi etterfølge Jesus, og ha som lønn å være evig sammen med ham?