Bibelens korteste historie

Dypt begravd dypt i Første Krønikebok ligger en veldig kort og gripende historie, som avbryter flyten av kronologiske lister. Historien om en mann med et navn som betyr «han skal forårsake smerte».

«Jabes var æret fremfor brødrene sine. Hans mor ga ham navnet Jabes, hun sa: Jeg har født ham med smerte. Og Jabes påkalte Israels Gud og sa: Å, om du ville velsigne meg rikelig og utvide mine landemerker og la din hånd være med meg! Gjør meg fri fra ondt, så jeg blir uten smerte [ikke forårsaker smerte]! Og Gud lot det komme som han hadde bedt om.» 1. Krønikebok 4,9-10.

Tenk deg en gutt som vokser opp med et slikt navn. Hver gang han hørte sitt navn var det en påminnelse om at han førte moren smerte. For en byrde. Ikke rart at han ropte til Gud på den måten som han gjorde. Det ser ut som virkningen av navnet og historien var at han bestemte seg for at han ikke skulle være kilden til mer smerte for noen andre. Han ville heller at Gud skulle velsigne ham, utvide hans landemerker, ha sin hånd med ham, og holde ham fra det onde.

Hva tenker jeg på?

Når jeg leste denne historien, virket det som han ikke søkte etter noe for seg selv. Å «utvide mine landemerker» var ikke egoistisk, men et ønske om at Gud ville utstyre ham til å velsigne og gjøre livet godt for de andre. Han ba om det som trengtes for å formidle velsignelsen og hjelpen og styrken til andre rundt ham. Slik at hans liv kunne motsi betydningen av hans navn.

Jeg har ofte tenkt på denne mannens bønn. Jeg begynner så ofte å be for mine venner og min familie, de som Gud legger på hjertet mitt, og ti sekunder senere har tankene tatt av på feil spor, i full fart. Jeg tenker på hva jeg kan lage til middag, hvordan jeg skal håndtere en situasjon på jobben, eller noe lignende. Hvorfor er det så vanskelig for meg å fokusere på de andre?

Eller jeg ser for eksempel noen som jeg vet har det vanskelig for tiden. Jeg ønsker å hjelpe dem, tilbringe tid med dem, styrke dem, oppmuntre dem. Men plutselig er det vanskelig å finne tid til det. Når skal jeg ha litt tid for meg selv? Eller jeg begynner å bli nervøs for at jeg ikke skal vite hva jeg skal si eller hvordan jeg kan hjelpe. Det blir for enkelt å finne en unnskyldning.

Mitt hjertes bønn

IDet har blitt smertelig klart for meg at det er utrolig lett og bare la hele min tid, energi, fokus osv. dreie seg om meg selv. Å være egoistisk – det er det vanlige for menneskeheten. Men jeg vet at det ikke er slik Gud vil at jeg skal ha det. I 1. Korinter 13,13 står det at «størst blant dem er kjærligheten». Jeg må lede mine tanker bort fra meg selv og mine egne interesser. Jeg må ha en kjærlighet for andre som heller ansporer meg til å gjøre godt for dem, be for dem, og velsigne dem.

Så bønnen i mitt hjerte er den samme som den som Jabes ropte til Gud. «Utvid mine landemerker, utvid hjertet mitt, slik at jeg kan ha mer plass for de andre. Slik at min kjærlighet kan vokse og blomstre og begrave all den selvopptattheten som er så naturlig for meg. Velsigne meg, slik at jeg kan videreformidle velsignelsen. Slik at jeg har ord som kan hjelpe. At jeg vet hva jeg kan gjøre for dem. Ha din hånd over meg, slik at jeg alltid holder meg på rettferdighets stier, og hold meg fra det onde, slik at jeg kan være et lys og et eksempel. Slik at livet mitt kan skinne som et forbilde på en sann kristen, en som har Guds kjærlighet boende i meg.» (1 Johannes 3,17)