Brød eller steiner?

For flere år siden ba jeg kraftig for en jeg var glad i, og det ble ikke slik som jeg hadde håpet eller bedt om eller forventet. For å gjøre en lang historie kort, jeg var veldig sint på Gud, og raste ganske mye mot ham med knyttnever og tårer som rant nedover kinnene mine. Jeg hadde bedt så lenge, og trodde det ville gå bra. Jeg var så sint på resultatet at jeg følte at Gud hadde sviktet meg. Jeg tror jeg beskyldte ham for å være grusom. Jeg siterte kanskje til og med kapittel og vers for ham for å vise ham at han ikke hadde holdt på sine løfter. En del av meg forsto at dette ikke var den rette måten å gjøre det på, men jeg syntes ikke å kunne styre følelsene mine.

Så, noen måneder senere, ble jeg bedt om å be for en annen. Så jeg gjorde det. Jeg ba av og på gjennom hele natten; det var en lang natt. Og likevel påvirket tilsynelatende ikke mine bønner situasjonen i det hele tatt.

Denne gangen følte jeg at det ikke var Guds skyld – det var min skyld. Var det noe galt med mine bønner, min tro, mitt liv? Av en eller annen grunn ble jeg ikke bønnhørt av Gud. Kanskje Gud egentlig ikke likte meg så mye. Og likevel trodde jeg at jeg levde som en disippel. Jeg trodde at jeg hadde en levende tro. Hvorfor var det da slik at bønnene leverte steiner, og ikke brødet jeg hadde blitt lovet?

Gud gir bare brød

«Og jeg sier dere: Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For hver den som ber, han får. Og den som leter, han finner. Og den som banker på, for ham skal det lukkes opp. Hvem av dere som er far, vil gi sønnen sin en stein når han ber om et brød? … Hvis da dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal da den himmelske Far gi Den Hellige Ånd til dem som ber ham.» Lukas 11,9-13.

Jeg måtte altså tenke på hvordan jeg kunne forene mine personlige erfaringer – jeg følte at jeg hadde fått steiner – men et faktum som jeg innerst inne visste var sant fordi det var skrevet i Guds ord, nemlig:

Gud gir bare brød; han gir aldri steiner.

Så hvorfor ble jeg ikke bønnhørt slik som jeg hadde forventet?

Når det gjaldt personene jeg hadde bedt for, hadde jeg ikke tenkt mye på prosessen som Gud ville at de skulle gå gjennom. Det er sant at vi lærer å komme nærmere Gud når vi lider. Når jeg ser tilbake på de mest alvorlige prøvelsene i mitt liv, kan jeg med hånden på hjertet si at jeg er takknemlig for at jeg fikk dem, og jeg ville ikke ha unnvært dem for noe. Jeg lærte mer om meg selv og Guds godhet når jeg led, enn da ting utad hadde gått veldig bra.

Når jeg roper ut til Gud midt i prøvelsene, møter han meg med sitt ord. Dette ordet gjør stien rett for føttene mine og gir lys på stien. Det tar ikke bort lidelsene, men hvis jeg følger det i full tillit og dreper min egen vilje under disse forhold, da vil jeg få kraft fra Ånden til å bære, trøste, glede meg, håpe, være langmodig og mild..

I prøvelser får vi denne næringen; vi får tilgang til dette nye livet. Denne åndelige maten kan absolutt beskrives som brød.

Hvordan skal jeg be?

Det jeg kan be om er at menneskene jeg er glad i, skal få styrke og tro gjennom deres prøvelser. Jeg kan be om at de skal reagere på guddommelig måte, og at de blir frigjort fra sine naturer under presset og sorgene i deres prøver.

Aspekter av vår menneskelige natur kan jo være skjult. Æresyke kan for eksempel avsløres og avvises kraftig; det kan også misunnelse, uro, bitterhet, nag, mangel på tro og mer. Hvor mye bedre å få kraft og innsikt i vår ånd, og ikke bare en forandring i våre jordiske omstendigheter.

Og i stedet for å be Gud om å gripe inn og fjerne deres prøver, må jeg selv lære å hjelpe med å bære andres byrder og lidelser. Jeg må lære å trøste og gi råd, å dele smerten og oppbygge mennesker i deres tro. Dette er arbeid, og det kan være smertefullt.

Da Jesus ba om at prøven «om mulig» skulle bli fjernet fra ham, ville han ikke bli korsfestet, men fremfor alle sine egne følelser var det ene overordnede faktumet – han ville gjøre Guds vilje, og aksepterte lidelsen han måtte gå gjennom.

Så når Gud ikke bønnhører våre bønner for oss selv og andre slik som vi håper at han skal gjøre det, når han ikke frigjør folk fra deres lidelser og prøvelser eller smerte eller hjertesorg eller gjør det slik at alt går «bra», har jeg oppdaget noe …

Vi blir tilbudt brød, ikke steiner.

Og hva med de to personene som jeg prøvde så desperat å befri fra deres prøvelser? Etter noe hjertesorg og kamp og strid kom de begge to ut av sine forhold med en dypere tro på Gud og med en tillit til ham som var sterkere enn noen gang før.