Bruker jeg mine talenter til å velsigne eller for å imponere?

Noen har fått et talent til å spille utrolig musikk. Noen har en talegave. Noen har et øye for behovene til menneskene rundt dem. Og andre føler kanskje at de ikke har fått så mange talenter i det hele tatt.

Vi har ikke alle blitt skapt med de samme evnene, men vi har fått den samme muligheten til å gjøre det gode. Det er forskjellige måter jeg kan bruke talentet som jeg har fått på. Jeg kan velsigne de andre … eller jeg kan være egoistisk, eller søke ros og beundring. Jeg må ransake meg selv: Hva er mine mål og mine hensikter? Hva er i mitt hjerte?

«Se på meg! Se på hva jeg kan gjøre!» Kanskje sier jeg det ikke høyt, men jeg må nok innse at jeg sannsynligvis tenker det ganske ofte. Øynene mine flagrer til menneskene rundt meg, og ser etter deres reaksjoner og om de sier, «Du er jo virkelig flink til det!» Men erkjenner jeg for meg selv hvor mye uro og egoisme som kommer ut av dette? Hvis jeg synes at mine egne evner er nok til å føre meg til et glad og lykkelig liv, så har jeg mistet fokus på målet.

Å bruke mine talenter for Gud

Hvorfor har Gud betrodd meg med talentene som jeg har? Hva vil han at jeg skal gjøre med dem? Dette kommer fram i Filipperne 2,3: «Gjør ikke noe av ærgjerrighet eller av lyst til tom ære, men akt hverandre i ydmykhet høyere enn dere selv.» Våre talenter kan brukes til å tjene Gud, og en del av det er å tjene andre – i ydmykhet å akte de andre høyere enn meg selv.

Ydmykhet er ikke veldig populært i disse dager. Tidsånden lærer oss fra en ung alder å opphøye oss selv. Vi lærer dette fra kjendiser og idrettsstjerner som liker å gjøre det kjent hvor dyktige de er. Lar jeg dette påvirke meg, slik at jeg forventer, eller kanskje til og med krever ros fra andre når jeg har gjort noe bra? Å sole seg i beundring fra andre mennesker kan virke tiltrekkende, men bak kulissene er et liv som leves bare for å motta heder og ære overfladisk, og belønningene er borte på et øyeblikk.

«Det dere gjør, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker. For dere vet at dere skal få arven til vederlag av Herren. Tjen Herren Kristus! For den som gjør urett, skal få igjen for den uretten han gjorde, og det blir ikke gjort forskjell på folk.»  (Kolosserne 3,23-25)

Det er ingen fred når jeg søker ære fra andre. I stedet blir jeg så full av egoisme at alle mine tanker til slutt dreier seg om meg selv: Hvordan blir jeg oppfattet; hva sier de andre om meg? osv. Denne egoismen hindrer meg fra å vokse i kjærlighet mot Gud og mot de andre. Men hvordan kan jeg bli fri fra en endeløs besettelse med meg selv som så ofte hindrer meg fra å vise en ekte kjærlighet og omsorg for andre?

Det har blitt gitt til meg

«For ved den nåde som er meg gitt, sier jeg til hver og en blant dere, at en ikke skal gjøre seg høyere tanker enn en bør …»  (Romerne 12,3)

Når hodet mitt begynner å hovne med stolthet må jeg huske på at alt som jeg har, har blitt gitt til meg. Jeg må også huske at mine jordiske talenter ikke er verdt noe i evigheten. Verdien som kommer ut fra mine talenter er ikke talentet i seg selv. Tror jeg tross alt at jeg ville ha en bedre sjanse å komme inn i himmelen hvis jeg for eksempel var veldig flink til å tale? Det som virkelig teller er at jeg lever et liv for Gud, og at jeg tjener ham i enkel tro og lydighet. Det som virkelig teller er kjærligheten som jeg vise for andre. Talentene Gud har gitt meg, om de er store eller små, kan brukes til dette formålet.

Hvordan ville jeg reagere hvis alle mine talenter ble tatt bort i dag? Hvis jeg skadet benet slik at jeg ikke lenger kunne spille sport, eller brakk hånden og ikke kunne spille instrumentet mitt, hva slags holdning ville kommet fram fra meg da? Ville andre fortsatt kjenne en ekte varme og kjærlighet som stråler ut fra mine handlinger, eller ville de kjenne bitterhet?

Hva motiverer meg?

«La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden.» (Kolosserne 3,2)

Jeg må være ærlig når det gjelder hvorfor jeg bruker mine talenter. Oftest kan jeg se det på måten jeg reagerer på. Hvis jeg går rundt med forventning om at andre skal rose meg, så er jeg fokusert på jordiske ting – jeg søker min egen ære og tilfredsstillelse. En bitter smak kommer ut av handlinger som er motivert av egoisme. Men hvis jeg virkelig bruker mine talenter som en mulighet til å tjene Gud og velsigne de andre, så kan de få fram en ekte, varig verdi. Det er viktig for meg å være helt ærlig med meg selv her. Mine talenter bør ikke være en snublestein for meg selv.

Hva om jeg føler at jeg ikke har fått så mange talenter? Jeg kan fort bli fristet til misunnelse når jeg ser at noen av mine venner kan gjøre dette eller hint uten anstrengelse. Jeg må vokte mitt hjerte mot dette. I Jakob 3,16 står det: «For der det er misunnelse og selvhevdelse, der er det uorden og alt som ondt er.» Misunnelse fører til strid. Hvis jeg ikke kan glede meg når jeg ser at andre bruker sine gaver til å velsigne, sa står min stolthet og misunnelse i veien.

«Etter som enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds mangfoldige nåde.» (1. Peter 4,10-11) Gud kjente meg lenge før han skapte jorden, og han skapte meg akkurat som jeg er med vilje, med en plan for livet mitt. Det er meningen at jeg bruker mine talenter på en måte som behager Gud heller enn meg selv. Hvis jeg bruker talentene mine riktig, kan de være et fantastisk verktøy til å bygge vennskap og til å velsignelse og berike livet til menneskene rundt meg.

Når tiden er inne at jeg skal møte min skaper faller talentene mine bort, men resultatene av å leve i lydighet mot hans lover vil stå som et evig vitnesbyrd. Det som teller er hvordan jeg tjener Gud, og om jeg er velbehagelig for ham, og hva jeg gjør med det jeg har fått når jeg tjener ham. Må mitt liv være et liv levd til Guds ære, et liv fullt av himmelsk innhold og velsignelse!