Daniel: Alltid trofast mot Gud

Dette er en historie om både mot og tapperhet, men mest av alt, om sann trofasthet.

Daniel våkner opp, og en ny dag strømmer inn gjennom de åpne vinduene. De er vendt mot hans kjære hjemby Jerusalem. Daniel kneler ydmykt ved vinduet og lar sin inderlige bønn gå til hans eneste Herre. Dette pleier han å gjøre tre ganger om dagen, og i dag er intet unntak. Men nå bøyer han knær under en helt annen risiko enn før.

Det er direkte livsfarlig å bøye sine knær for andre enn kongen i dag. Som alle andre i Babylons land, har Daniel lest det seneste dekretet utstedt av kongen. De som tilber andre enn kongen i løpet av de neste tretti dagene skal kastes i løvehulen. Det er en forferdelig skjebne.

Daniel nøler ikke. Det er ikke snakk om at han skal forlate sin Gud, som har vært med ham fra første dag. Daniels Gud har aldri sviktet ham, og Daniel skal heller aldri svikte Gud.

Daniel tjente Gud, og Gud alene

Bibelen forteller om hva som skjedde videre:

«Så snart Daniel fikk vite at skrivet var sendt ut, gikk han inn i sitt hus… Og tre ganger om dagen bøyde han sine knær med bønn og lovprisning for sin Guds åsyn, aldeles som han før hadde gjort. Da stormet disse mennene inn og fant Daniel mens han holdt på å be og bønnfalle sin Gud.» Daniel 6,11-12.

Daniel ble arrestert og kastet i løvehulen. Men den allmektige Gud passet på sin trofaste Daniel, og han fikk ikke en skramme. (Daniel 6,9-24)

Daniel fortsatte å be til Gud i fattigdom over seg selv. Og Gud hørte ham. Med en gang Daniel begynte å be, befalte Gud englene til å dra ut og hjelpe ham.

«Med det samme du begynte å bære fram dine ydmyke bønner, gikk det ut et ord, og nå er jeg kommet for å kunngjøre deg det.» Daniel 9,23

Tenk å få en slik beskjed fra himmelen: «Du er høyt elsket! Dine ord har blitt hørt! Vi engler ble sendt hit straks for å hjelpe deg.»

Dette er en historie om både mot og tapperhet, men mest av alt, om trofasthet. Daniel var kompromissløs. Han nektet å bøye seg og tilpasse seg andre mennesker og la dem forme ham med sine meninger og regler, selv om det betydde at han måtte dø. Daniel tjente Gud, og Gud alene, selv om det ville koste ham livet.

Kalt til å leve i evig herlighet

Den dagen Daniel la seg på knær og ba til Gud, skrev han egentlig under på sin egen dødsdom. Men Gud tenker ikke som mennesker, og han har ikke de samme begrensningene som vi har. Den Gud som reddet Daniel fra løvene er den samme Gud i dag og til evig tid.

Så selv i møte med knurrende løver, eller vi kan tenke i våre egne liv, i møte med hvilken som lidelse som vi kan oppleve, så belønner Gud trofasthet. Når vi bøyer oss for Ham og bestemmer oss for at uansett hva som skjer, så vil vi ikke forlate vår Gud, da belønner han oss rikelig. Vi blir svært nyttige for ham, og kan være en sann velsignelse og hjelp for menneskene rundt oss, akkurat som Daniel ble en uvurderlig rådgiver for Babylons konger.

Gud hører de troendes bønner! La oss ha den samme tankegangen som Daniel, slik at vi ber til Gud hver dag om nåde til å bli bevart i hans vilje.

«Frykt ikke, Daniel! For fra den første dagen du vendte ditt hjerte til å vinne forstand og til å ydmyke deg for din Guds åsyn, er dine ord blitt hørt.» Daniel 10,12