De gudløse stolte

Gi meg de gudløse stolte, som ikke har trang til mystikk,
men dristig vil skape en himmel her efter sin egen skikk.

Slik skrev den norske dikteren Rudolf Nilsen tidlig i forrige århundre. Diktet var den gang et flammende innlegg for kommunismen, men er i dag på mange måter beskrivende for den utviklingen og tidsånden vi nå ser generelt i samfunnet. De kristne grunnverdier må vike for humanismens fremmarsj. Gudsfrykt og ydmykhet overfor Skaperen må vike for gudløshet og stolthet over menneskets egne prestasjoner og evner.

Fornuftig tankegang

Humanismen er i seg selv et besnærende konsept. Den hevder å ha en rasjonalistisk virkelighetsoppfatning, som utelukkende baserer seg på fornuft og vitenskap. Den har få etiske regler, og overlater livsvalgene til menneskets medfølelse, erfaring og fornuft. På Human-Etisk forbunds nettsider angis under «etikk» at den eneste etiske regelen man trenger er denne: Du skal gjøre mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg. Dette blir ofte kalt den gylne regelen. Humanismen avviser da også enhver guddom eller autoritet utenfor mennesket selv og setter sin lit til at evne til rasjonelt og fornuftig resonnement skal gi den nødvendige veiledningen gjennom livet.

På en måte er det ikke rart at denne livsfilosofien vinner terreng. Den appellerer til menneskets fornuft, og den tar et tydelig standpunkt. Og hva er egentlig alternativet? Den kristendommen de fleste kommer i befatning med tar ikke lenger et standpunkt. De etiske prinsipper og grenser som har ligget i det kristne livssynet gjennom mange hundre år er stort sett nedbrutt og forlatt. I hovedsak er det nå forlatelsen for sine synder man sitter igjen med, som en livsforsikring for det ukjente man går i møte gjennom døden. For et menneske som vil noe mer enn å la seg drive med strømmen er det vanskelig å la seg engasjere av slikt.

Naiv og lite rasjonell?

Så, hva med det humanistiske alternativet? Klarer mennesket å skape en himmel her efter sin egen skikk, slik dikteren skrev? Dersom mennesket bare består av en kropp og en hjerne som kan ta rasjonelle beslutninger vil nok en slik livsfilosofi ha noe for seg. Enhver kan da finne fram til sin egen etiske livsførsel, samtidig som man sørger for å ta hensyn og vise omtanke for andre. Da trenger man ikke Gud. Humanistene beskriver gjerne troen på Gud, en autoritet utenfor mennesket, som naiv og lite rasjonell. Men hvor rasjonelt er det egentlig å tro på menneskets iboende godhet og medfølelse, dets evne til å gjøre mot andre det man vil at de skal gjøre mot en selv? Er evnen til å sette andres behov like høyt som ens egne en framtredende egenskap hos mennesket?

Enhver som besitter noen grad av selvinnsikt og som er ærlig med seg selv vet vel svaret på disse spørsmålene. Riktignok kan nok mennesket tidvis glimte til i utbrudd av omsorg, empati og samhold. Men når stemningen har lagt seg og mennesket møter hverdagen, hvor mye er det da igjen av det uegennyttige engasjementet for andre?

Helvete – og himmel

Sannheten, som enhver før eller siden må erkjenne, er at mennesket som et resultat av syndefallet er grunnleggende egoistisk og selvsentrert. Blir mennesket overlatt til seg selv, skapes ikke et samfunn der den gylne regelen er rådende. Da skapes tvert i mot et samfunn der enhver er seg selv nok. Det er et kaldt og hardt samfunn. Det å leve i en slik himmel som de gudløse stolte har skapt etter sin egen skikk, er egentlig en definisjon på helvete.

Finnes det da noe alternativ? Heldigvis er svaret på dette et rungende ja! Det finnes fremdeles kristendom som ikke er kraftesløs. Det finnes fremdeles mennesker som tror på at Gud ikke bare har skapt verden, men at han også kan omskape oss mennesker gjennom våre daglige liv, slik at vi evner å vise medfølelse og godhet, og blir i stand til å sette til side egne behov til fordel for andre mennesker. Det skjer ikke gjennom stolthet og fokus på menneskets evner – det skjer gjennom i ydmykhet å underkaste seg sin Skapers vilje og la ham ta styringen i livet. Blant slike mennesker finner man virkelig himmelen på jord.

De som på denne måten kommer ut av egoisme og inn i uegennytte og omsorg blir verdifulle mennesker. Ikke bare for kristendommen, men for hele samfunnet. De blir gode samfunnsborgere og omsorgspersoner i sine omgivelser. Det er slike mennesker vi trenger flere av i verden – gudløse og stolte har vi nok av!