De tre korsfestede

Tre menn ble korsfestet langfredag. Hvem var de?

«Og de kom til det stedet som kalles Hodeskallen. Der korsfestet de ham og ugjerningsmennene, den ene på hans høyre, den andre på hans venstre side.» Lukas 23,33.

Det var ikke noen tilfeldighet, at Jesus skulle korsfestes sammen med to røvere; for Jesaja sier: «Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og sterke skal han få til bytte, fordi han uttømte sin sjel til døden og ble regnet blant overtredere – han som bar manges synd, og han ba for overtredere.» Jesaja 53,12.

Den 1. korsfestede

«En av ugjerningsmennene som hang der, spottet ham og sa: Er ikke du Messias? Frels deg selv og oss!» Lukas 23,39.

Denne røver representerer verden, som ønsker å frelses uten å gi dommen medhold. Er du Messias, da ta bort dommen, slipp deg selv og oss løs, og vis hva du duger. Er du kristen, da skal du også tekkes meg og tilfredsstille mine krav. Er du Messias, så dra opp til Jerusalem på høytiden og fremstill deg for folket; kast deg ned fra templets øverste hjørne, og byd steiner å bli brød. La din ære og ditt pund komme til syne, at man virkelig kan se og forstå, at Messias er kommet i vår midte.

Åndens overbevisning om dom, fordi denne verdens fyrste er dømt, er de nagler som den ugudelige aldri kan få revet ut av sitt hjerte.

En slik Messias vil verden ha, og de vil en gang få sitt begjær tilfredsstilt i antikrist. Kristi misjon var imidlertid ikke å slippe verden løs, å gjøre tegn og undere for dyrets åsyn og høste dets bifall. Han kom for å korsfeste verden og bringe den i døden, for at hver den som dør med ham skal få livet.

Røveren hang der korsfestet. Han kunne spotte; men dødsdømt var han, og korsets nagler holdt trofast sitt bytte. Slik er også verden korsfestet; for er en korsfestet for alle, da regner vi at alle er korsfestet, og er en død for alle, da er de alle døde. Åndens overbevisning om dom, fordi denne verdens fyrste er dømt, er de nagler som den ugudelige aldri kan få revet ut av sitt hjerte. Visstnok kan verden – som røveren – søke å frelse sitt liv, men det skal ikke lykkes; den skal miste det.

Den 2. korfsfestede

«Men den andre tok til orde og irettesatte ham og sa: Frykter du ikke engang for Gud, du som er under den samme dom? Og vi med rette, for vi får det vi fortjener etter våre gjerninger. Men han har ikke gjort noe galt.» Lukas 23,40-41.

Den første røver ville frelses uten dom, den annen derimot ville lide ut for sine onde gjerninger etter kjødet for at han i evigheten kunne være befridd fra dem. Han la sin syndebyrde over på ham som bar all verdens synd og fikk tilsagn om å få være med Jesus i Paradis.

Han fikk renselse for hva han dømte. Synden i seg ble han imidlertid ikke kvitt.

Den første røver hadde synden i seg og hvilende på seg, den annen likeså; men den siste ble ved erkjennelse og dom kvitt sin syndebyrde. Der var ingen fordømmelse for ham mer. Han fikk renselse for hva han dømte. Synden i seg ble han imidlertid ikke kvitt. Han representerer de folk som blir renset fra sine synder og som ikke har noe større begjær.

Den 3. korsfestede

Dette var ingen annen enn Jesus selv. Den første røver rettet sin hån mot ham, men han svarte ikke. Derimot svarte den annen røver. På samme måte har Gud den dag i dag frelste røvere som kan svare verden på alle deres spørsmål om Jesus, og drive tilbake deres påstander og avvende deres spott, Men han selv svarer dem ikke et ord. Derimot svarer han den annen røver med ed: «Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis!» Lukas 23,43.

Jesus bar ikke bare synden på seg opp på treet, men han bar den også i seg. Han ble gjort til synd for oss. Gud fordømte synden i hans kjød.

Jesus bar ikke bare synden på seg opp på treet, men han bar den også i seg. Han ble gjort til synd for oss. Gud fordømte synden i hans kjød. (Romerne 8,3.) Og da dette verk var fullbrakt, oppga han ånden. Det var umulig for loven å dømme synden i kjødet, fordi all synd mennesket begår er utenfor legemet. Men nå gjorde Gud det som var loven umulig: Han dømte synden i Kristi kjød. Enhver som nå vil frelses fra synden i seg, han ta daglig sitt kors opp. Røveren ble frelst fra sine ugjerninger, men ble ikke delaktig i guddommelig natur. Jesus påtok seg ikke englenatur, men han var av Abrahams ætt. (Hebreerne 2,14-18.) Dette gjorde han for å komme synden i legemet til livs, og i stedet for synd plante hele guddommens fylde der inne, som nå bor legemlig i ham.

Dommen over synden i naturen, den gamle adamittiske, er ingen fordømmelse, ettersom den finner sted innen legemet, men det er om denne frelse Peter sier: «Og er det med nød og neppe den rettferdige blir frelst …» 1. Peter 4,18.  Der er en legemlig vekst og en legemlig frelse og legemlig dom, for at enhver skal få igjen etter hva som er skjedd ved legemet.

Kristi brud vil delaktiggjøres i hans hellighet og har beregnet omkostningene.

Gud gjør alt dobbelt. Han gir ytre frelse ved Jesus Kristus, og han gir ytre og indre frelse ved den samme person.

Men fiender av Kristi kors motstår den indre frelse og som røveren slår de seg tilfreds med syndenes forlatelse.

Ikke så med Kristi brud. Hun vil delaktiggjøres i hans hellighet og har beregnet omkostningene. Hun er kjød av hans kjød og ben av hans ben; hun er villig til ikke bare å dele gleden med sin brudgom; men er villig til å lide og dø med ham – ikke bare fra lovens forbannelse, men fra den adamittiske natur i hans legeme.