De veldige følger av å være korsfestet med Kristus

Et seirende liv!

Et seirende liv er det dessverre ikke mange som tror på. Mange har forsøkt, men har for lengst av hjertet oppgitt dette som håpløst. Man tenker ikke en tanke mere på noe sådant. Og det er ikke til å undres over så lenge man er uvitende om at det går an å bli korsfestet med Kristus, at det går an å dø mens man lever.

Det er umulig å seire over synden, hvis man ikke er korsfestet med Kristus. Det gamle menneske – vårt sinn som var enig med synden, og bevisst tjente synden – kan ikke seire, uansett hvor mye det blir strammet opp, eller hvor fromt det blir. Men det kan altså korsfestes eller avlegges. Når man ikke tror det gamle menneske korsfestet, er det umulig å seire, og dersom man tror det korsfestet, da er det umulig å synde. Et av to. Disse to ting kan ikke forenes; de kan ikke være tilstede samtidig. Er korsfestelsen tilstede, da er synden borte, men om synden er tilstede, da er korsfestelsen borte.

Hvile i Gud

Ett av de aller største goder her i verden, det er å ha hvile i Gud, å være stille og trygg under alle omskiftelser, i alle livets stormer, i trengsler og motganger, i alle mulige slags pinlige situasjoner. Det er ganske umulig uten å være korsfestet med Kristus. «D e ugudelige er som det opprørte hav. Det kan ikke være stille, og bølgene skyller opp gjørme og mudder.  Det er ingen fred for de ugudelige, sier min Gud.» Jesaja 57,20-21.

Det er det gamle menneske som er så umulig, og så urolig, som ikke kan være stille. Det har mange bekymringer; for det har så mye som det skal ta vare på, og som det er så redd for å miste. Det er også full av mistro og mistanke. Det gamle menneske er dødsdømt, og har derfor en stadig frykt og en uavlatelig uro i seg.

Vi må da høylove Gud for denne enestående utløsning og forløsning: korsfestet med Kristus! Da blir det endelig ro og fred og trygghet. Da kommer vi til hvile i Gud, og får det slik som Jesus hadde det da han lå bak i båten og sov under stormen på Genesaretsjøen.

Personlig åndelig vekst

Det eksisterer ikke åndelig vekst uten at kjødet er korsfestet. Er man ikke korsfestet med Kristus, da er man i kjødet, under loven; man er lovens slave, syndens slave, og står helt i stampe. Man kan nok få mere bibelkunnskap og annen kunnskap, samt øvelse i å sno seg og snakke for seg, men med ens åndelige vekst er det kun på stedet marsj: synde og få tilgivelse, synde og få tilgivelse – i det uendelige.

Det ligger i selve sakens natur at så lenge det gamle menneske lever og virker, så lenge blir det også de gamle greiene opp igjen og opp igjen. Og dette står jo i sterk motsetning til begrepet vekst. Først etter at man ved tro har fått se seg som hengende på korset med Kristus, kan det i sannhet bli tale om åndelig vekst.

Vekst i den levende Guds menighet

Det står så betegnende i en sang: «Er vi på korset, vi eier enhets- og kjærlighets ånd». Og i en annen sang: «Hvor salig det er å møtes, når kjødet korsfestet er». Ja, da blir det oppbyggelse og alt annet godt. Da blir det innbyrdes forhold – som jo er det vanskeligste av alt – riktig velsignet.

Akkurat som den enkelte ikke kommer noen vei uten ved å være på korset med alt sitt eget, slik kan menigheten heller ikke vokse legemets vekst sammen uten at hver enkelt er korsfestet. Eller med andre ord består den levende Guds menighet – Kristi legeme – kun av sjeler som er eller blir korsfestet med Kristus. For ellers kan man ikke vokse legemets vekst. Det gamle menneske som ikke er korsfestet hindrer veksten.

Et utdrag fra heftet «Jeg er korsfestet med Kristus», først publisert i 1937 av Skjulte Skatters Forlag.
© Copyright Stiftelsen Skjulte Skatters Forlag