Den enkle hemmeligheten som stopper stress

Å være ung i dag kan være som å leve i en trykkoker. Forventninger, stress og krav kommer fra alle retninger.

Fremtiden reiser seg foran meg, som en illevarslende sky i horisonten. Beslutninger og prestasjoner på videregående skole kan påvirke resten av livet mitt. I tillegg til det lurer jeg på hvordan jeg skiller meg ut fra resten av mengden. Hvordan blir jeg lagt merke til? Forventninger fra samfunnet – ekte eller innbilte – tvinger oss til å legge mye press på oss selv.

Forventninger kontra virkelighet.

Selv har jeg aldri vært fornøyd med å være «middelmådig». Perfeksjonisten i meg ønsket å være best på alt jeg gjorde, og det var vanskelig å akseptere at det var noen ting jeg ikke var flink til. Dette førte til skuffelse, bitterhet og misunnelse da jeg sammenlignet meg med andre.

Til slutt innså jeg at mine egne høye forventninger gjorde meg til en slave! Jeg var så misfornøyd med det jeg hadde fått; det var liksom aldri nok. Det var som å klatre opp en stige uten ende, og det eneste jeg egentlig oppnådde var at jeg ble sliten og stresset.

«For vi er hans verk …»

Men til slutt innså jeg at midt i all denne streben etter å gjøre mine venner, familie, og til slutt meg selv til lags, manglet jeg det eneste viktige. At det bare er én som jeg bør være opptatt av å behage. Han som skapte meg – min Herre og Mester.

«For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.» Efeserne 2,10.

Gud skapte meg etter sin fullkomne vilje. Dette var ingen tilfeldig hendelse, men noe han hadde gjennomtenkt og nøye planlagt. Han utvalgte meg før verdens grunnvoll ble lagt, og ga meg den unike personligheten, og talentene og evnene som han i sin visdom og nåde visste ville være best.

Når jeg er fri fra mine egne komplekser – underlegenhet, overlegenhet, osv. – lærer jeg å bruke de gaver og evner som Gud har gitt meg til å tjene ham på den måten at han planla for meg. På denne måten er øynene mine åpne for å bruke de mulighetene jeg har fått, og å leve for Guds ansikt. På denne måten kan jeg leve til hans behag, og jeg blir fri fra å strebe etter  å være den «perfekte» personen for alle de gale grunnene.

Å bruke det Gud har gitt meg

Når jeg er helt trofast med det som Gud har gitt meg, kan jeg stole på at han har en fullkommen plan for meg, og det er ingen grunn til å være misfornøyd eller engstelig for min fremtid. Han tar vare på meg! Jeg kan ikke være «verdens beste» eller mester i alt, men når jeg gjennomfører hver oppgave med hele mitt hjerte som for Herren og ikke for mennesker (Kolosserne 3,23), med riktig holdning og i rett ånd, da blir den velsignet. Da vil jeg lære hvordan jeg kan gjøre det bedre og bedre.

Så nå, selv om min perfeksjonistiske natur fortsatt er til stede, føler jeg ikke lenger som om jeg lever i en «trykkoker»! Jeg kan ikke la konkurranseevnen og streben skygge og begrense de gavene som Gud har gitt meg, for da befinner jeg meg utenfor hans vilje. Men jeg kan enkelt og trofast gjøre det som han har gitt meg å gjøre, og være i hvilen på innsiden!

Jeg kan være som leire i pottemakerens hånd – Gud kan bruke meg, og jeg kan formes til den personen han har tiltenkt meg å være.

Når jeg lever på denne måten er det ingen «press»! Jeg kan se fremover med håp og tillit.