Det åndelige speil

«Men vær Ordets gjørere, ikke bare dets hørere, ellers vil dere bedra dere selv. For dersom noen er en Ordets hører og ikke dets gjører, da ligner han en mann som ser på sitt naturlige ansikt i et speil – han så på seg selv og gikk bort, og glemte straks hvordan han så ut.»  Jakob 1, 22–24.

Speilets oppgave er å vise oss våre mangler, men hva hjelper det å se en flekk i sitt ansikt når man ikke gjør noe med det? Man blir da gående rundt med flekken inntil andre begynner å gi bemerkninger om flekken. Nå er spørsmålet hvordan jeg bruker det åndelige speil som er Guds ord. Når jeg leser eller hører Guds od, da speiler jeg meg. Jeg får da se mitt eget menneske, min stolthet, min egoisme og min stivhet. Hva gjør jeg med det?

«Rens da deres sjeler i lydighet mot sannheten til oppriktig broderkjærlighet. Elsk hverandre inderlig av hjertet!» 1. Peter 1, 22.

Det må selvfølgelig en indre renselse til akkurat som jeg i det ytre må fjerne flekken som kom frem i speilet. Hvorfor glemmer man å rense seg? Jo, man er nok alt for overfladisk og likeglad.

«Gi akt på deg selv og på læren, og fortsett med det! For når du det gjør, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.» 1. Timoteus 4, 16. Ved å sammenligne mitt eget liv med læren, Guds ord, så vil jeg finne en forskjell eller noe av mitt eget som må bringes i Kristi død. Vi formanes til å fortsette med det. Dette må bety at jeg uavbrutt må speile meg i Ordet og rense bort skavankene som kommer frem i lyset. «Men dersom dere ved Ånden tar livet av legemets gjerninger, skal dere leve.» Romerne 8, 13. Dette er en prosess som varer hele livet, men sa er løftet at vi skal leve. Først opprykkelsen, så tusenårsriket og siden i all evighet på den nye jord.

Når Guds ord bor rikelig hos oss, da får vi se oss selv fra alle kanter. Vi får da rikelig anledning til å få del i en dypere renselse. I forholdene kan vi da med saktmodighet ta imot det ord som er innplantet i oss og som er mektig til å frelse våre sjeler. (Kolosserne 3, 16; Jakob 1, 21.)