Det beste som mamma noensinne lærte meg …

Det er snart morsdag, og da tenker jeg på mamma. Det har gått fire og et halvt år siden hun døde, så det er ikke den første morsdagen uten henne. Jeg er ikke en spesielt sentimental person, så det er egentlig ikke slik at slike dager er vanskeligere for meg enn andre dager. Noen ganger savner jeg henne mer enn ellers, og det virker som det er tilfeldig når det skjer. Men i år har jeg tenkt litt på hvordan hun var, ikke bare som mor til sine barn – og hun var en veldig god mor – men også hvordan hun var som person, hvordan hun levde livet sitt.

Hun levde for å tjene

Moren min var et arbeidsjern. Når hun gjorde noe, gjorde hun det 100 %, og hun sluttet ikke før hun var ferdig. Hvis Gud la noe på hjertet hennes, gjorde hun det med hele sitt hjerte. Og hun gjorde det ikke fordi folk ville legge merke til det og rose henne; hun gjorde det ikke for ære eller ros. Hun gjorde det av lydighet og fordi hun ønsket å tjene.

Det er mange ting jeg kan skrive om min mor, og hver av mine søsken kan nok velge en annen side som var viktigst for dem. Men for meg var det hvor lydig og helhjertet hun tjente Gud uten å prøve å få noe mer ut av det enn å tjene ham. Og jeg tror det kan være den beste arven hun etterlot meg.

I en sang i BCC-sangboken «Herrens Veier» synger vi om å være et lem på Kristi legeme:

«Et lem kjenner aldri en lyst til å være
et annet og mere enn det det er blitt.
Det råder tilfredshet i gjerning og ære,
og alle har nok med å passe på sitt.»
(«Herrens Veier» #116)

Disse linjene beskriver perfekt hvordan min mor tjente. Hun var lykkeligst når hun jobbet dugnad, når hun kunne gi og hjelpe til. Hun trengte aldri å være den som hadde ansvar eller den som ble hørt, men hun var villig til å gjøre alt som måtte gjøres, og som hun kunne gjøre. Jeg hørte aldri at hun ga uttrykk for at hun skulle bli verdsatt mer for ting hun gjorde, eller at hun kunne tenke seg en mer glamorøs eller synlig rolle. Hun malte, hun laget mat, hun jobbet i hagen, hun ryddet, hun gjorde mange små jobber som andre kanskje hadde unngått. Hun var også en mester i å kunne si og gjøre det rette til riktig tid, det som folk trengte. En klem til noen som slet litt. En mild formaning hvor det var nødvendig.

Og hun var alltid lykkelig og munter når hun gjorde disse tingene, fordi hun gjorde det av kjærlighet.

Fordi hun gjorde det av kjærlighet

Det oppsummerer nok det hele. Hun elsket andre, og derfor tjente hun så gladelig. Hun var så interessert i å se at andre mennesker trivdes, å se at det gikk bra med dem. Hun ønsket å gjøre livet bra for andre.

Dette var også en nøkkel i hjemmet vårt. Da vi var unge var hjemmet vårt alltid åpent for alle våre venner. De fleste kvelder og helger var huset fullt av folk. Hun elsket dem alle, og ville at de skulle føle seg velkomne og trygge i hjemmet vårt. Og jeg tror at de nettopp gjorde det.

Hun tjente og ga sitt liv mest når det gjaldt sine egne barn. Hun elsket å være vår mor. Vi hadde et trygt, godt og lykkelig liv. Jeg innbiller meg ikke at hun var fullkommen, men jeg vet at hun hele tiden forsøkte å bli bedre. Jeg så henne fornekte sin egen vilje, og i løpet av årene så jeg at hun ble forvandlet – det var ikke tvil om det. Hun ble mer fredelig, mer glad, hun kom mer til ro. Jeg visste at hun til tider kjempet med forskjellige ting fordi livet hennes var heller ikke alltid en dans på roser, men hun brukte de situasjonene slik som Guds hensikt var – de førte henne nærmere ham, slik at hun kunne bli gjort klar for evigheten.

Det var spesielt godt å være sammen med henne i de tre siste årene av livet hennes, mens hun var syk. Hun var alltid fredfull, alltid hvilefull. Jeg tror ikke det bare var fordi det var hennes natur, men jeg tror hun kjempet den indre kampen for å være i hvile i Gud, for å tro at alle hennes dager var i hans hender, og hun stolte helt på ham.

Jeg er veldig takknemlig for livet hun ga meg, måten hun oppdro meg på, og spesielt for forbildet hun etterlot meg, hvordan man skal tjene og gi sitt liv for Gud og for mennesker. Og jeg gleder meg skikkelig til å se henne igjen en dag!

«En kvinne som frykter Herren, hun skal roses.» Salomos Ordspråk 31,30.