«Det er ikke min skyld»

Hvem sin skyld er det egentlig? For mange er det like naturlig å legge skylden på andre som det er å puste, og uansett hva som skjer er det viktigst å ta vare på sitt eget gode rykte.

Jeg sitter ved pulten min og tenker på noe som står i 1. Korinterne 11, 31: «Men dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt.»

Det er en naturlig reaksjon for mennesker å dømme eller beskylde andre i enhver situasjon. Da Gud spurte Adam hva han hadde gjort, reagerte Adam med å legge skylden på Eva. Og ikke bare det, han klandret også Gud indirekte. («Kvinnen som du ga meg til å være hos meg…» 1. Mosebok 3,12).

Mitt gode rykte

Når jeg tenker tilbake kan jeg rødme av skam over alle de gangene jeg har gjort det samme. Jeg har brukt så mye tid og krefter på å forsvare meg selv, og legge skylden på andre. Det føles som om unnskyldningene glipper ut av seg selv: «Det var ikke min skyld! Det var ikke jeg som var ansvarlig for det … For å være ærlig så var jeg egentlig imot det helt fra starten av…»

Dømme meg selv og innrømme mine feil

Finnes det en løsning? Å dømme meg selv? Det høres kanskje negativt ut, men hvis jeg er en som aldri kan innrømme å ha gjort noe galt, eller at jeg kunne gjort noe bedre, så blir det veldig vanskelig for andre å være i nærheten av meg. Jeg vil ikke være slik! Hvis jeg ønsker å forandre meg må jeg gjøre noe med det, for det kommer ikke til å skje av seg selv.

Hvis jeg dømmer meg selv og erkjenner mine feil og mangler, hva skjer da? Hvis jeg fornekter tendensene i meg til å klandre andre, vil jeg få se mer av synden som bor i kjødet mitt. All den ufreden jeg føler i de forskjellige situasjonene kommer alltid fra mine egne lyster, og aldri på grunn av andres handlinger. Det er mer enn nok i min egen natur å ta tak i, uten at jeg skal legge skylden på alle andre!

Ikke bare vil dette gjøre meg mildere og vennligere mot de rundt meg, men Gud ser det også. Jeg vet at han «skal gi enhver igjen etter hans gjerninger. Til dem som med utholdenhet i god gjerning søker herlighet og ære og uforgjengelighet, skal han gi evig liv.» Romerne 2 ,6-7.