Det er kun én ting som gjelder – Trofasthet!

Hva er det som betyr noe i livet, hva er det som er virkelig verdifullt? Det er hvor trofast jeg er, i den tilmålte tiden jeg har fått her på jorden. Det er faktisk alt som betyr noe.

Overgitt til Gud

Begravelsen var for en ung mann. I midten av 30-årene ble han tatt fra sine venner og familie til et bedre sted. Men han hadde ikke levd forgjeves. Han hadde overgitt sitt liv til Gud for lenge siden, noe mange kunne fortelle om.

Salen er fylt opp til randen av alle som vil minnes denne mannen. I alle sine ungdomsår hadde han tjent menneskene rundt seg uten å klage. Om dagsformen var god eller dårlig, så var han positiv og velvillig, ivrig etter å gjøre Guds vilje.

I slutten av minnestunden går forretteren frem. Rørt ser han på den store ungdomsflokken som er tilstede, og sier: «Det er kun én ting som gjelder: Trofasthet!» Han ønsker så inderlig at vi skal forstå det. Det gjør dypt inntrykk.

Hva er trofasthet?

En trofast person er en Gud kan stole på, gi sine lover og bud i hjertet til, og som følger dem nøye i alle ting. En trofast person er urokkelig – han vakler ikke.

«Trofasthetens vei har jeg valgt, dine lover har jeg for øye.» (Salme 119,30) Det henger klart sammen – den som er trofast, følger hans lover. Disse lover og bud er det vi leser i Bibelen og det vi kjenner Gud virker i hjertet vårt. Det er disse jeg må være trofast til å være lydig mot.

Den som går på trofasthetens vei, går også på lydighetens vei, i ett og alt. Lydig mot hvert eneste bud Gud skriver i hjertet. Alltid, uten unntak.

Selv når det er vanskelig og følelsene ikke henger helt med, gjelder det å være trofast. Selv om jeg må gi opp min egen vilje, så gjør jeg det. Selv om det føles urettferdig, så gjør jeg det. Det koster å være trofast, men tenk på hvor verdifull en slik person er for Gud!

Gud selv er en mester i å være trofast. Han holder sine løfter, og står fast ved sitt ord i alle tider. Når jeg så gjør det han ber meg om, så er han trofast til å velsigne i overflod tilbake. Det kan jeg være helt sikker på; først her og siden i himmelen. (Lukas 18,30)

Er jeg trofast nok?

Så er jeg trofast nok? Langt ifra, tenker jeg umiddelbart der jeg sitter. Jeg ber en stille bønn om at Gud må bevare meg i sin vilje resten av mitt liv. At jeg alltid er beredt til å gi opp min egen vilje, og er trofast til å ofre det Gud peker på. At jeg er helt nøye, både i smått og stort.

Hvem vet hvor langt livsløp som er beregnet for meg? Jeg bør gripe hver eneste anledning til å forberede meg for himmelen – det er slik jeg vil leve livet mitt. Jeg kan ta første skritt på trofasthetens vei i dag, og aldri se meg tilbake.

Når vi kommer til himmelen, så får vi alle et nytt navn, etter hva som kjennetegner oss slik vi levde på jorden. Det står i Esaias 56, 5 «…Et evig navn vil jeg gi dem, som ikke skal slettes ut.» Tenk om Gud kan kalle meg ved navnet «Trofasthet», når jeg møter ham en dag!