«Det kommer aldri noe godt ut av å dvele ved ‘hvorfor meg?’»

Min kjære avdøde kone, Anita, arvet en sjelden bindevevssykdom, som både hennes bestemor, mor, tanter, onkel og søsken har dødd av i ung alder, i alderen ca. 34-46 år gamle. Da Anita var 26 år ble det oppdaget at hun også var rammet av denne sykdommen. Det alvorlige med sykdommen, foruten muskel- og skjelettsmerter, er at blodårene i kroppen utvider seg og til slutt sprekker hvis de ikke blir operert i tide.

Det var en tøff og utfordrende tid da hun fikk beskjeden om at også hun hadde arvet denne alvorlige sykdommen. Anita ble bedt om å komme inn på Rikshospitalet for å ta en nærmere kontroll, noe som viste at hovedpulsåren ut fra hjertet var så utvidet at hun burde opereres straks. Bare 4 uker senere ble hun operert, og byttet ut et stykke av åren og satte inn kunstig hjerteklaff. De første ukene frem mot operasjonen slet hun med noe tunge tanker, og humøret varierte slik det er normalt at et menneske ville reagert på å få en slik beskjed.

Fra Anita selv

Sitat fra et skriv som Anita har skrevet om tiden rett før operasjonen: «Vi hadde bestilt påskeferie på fjellet sammen med flere venner, og denne ville vi gjennomføre selv om jeg hadde fått diagnosen og snart skulle operere … Humøret mitt fortsatte å svinge fra lykke til tristhet, og glede til irriterte ord, og en væremåte jeg overhode ikke likte med meg selv.» 

En av kveldene på fjellet sa Anita: «Svein, du kan ta badstue sammen med mannfolka, så kan jeg legge meg å samle krefter til i morgen» Sitat fra skrivet: «Da jeg hadde lagt meg kom det så klart opp i meg at jeg måtte ta et skikkelig oppgjør med meg selv, for å bli den mamma jeg ønsket at ungene skulle huske hvis jeg skulle dø slik jeg trodde, og den kona som Svein fortjente. Jeg ville ikke at noen av dem skulle sitte igjen med vonde minner. Da foldet jeg mine hender og bad til Gud som aldri før om å fjerne alle destruktive tanker og min negative væremåte, og at ikke bitterhet og vonde tanker og væremåte skulle råde, men kunne leve slik at jeg kunne bli et godt eksempel midt i mine vanskelige forhold. Det var noe uforklarlig som hendte. Jeg ble fylt med en fred og glede og tro på at dette ville gå bra, og sovnet rolig inn den kvelden.»

Anita brukte bevisst bønnens kraft og makt til å komme til hvile, og få tunge tanker, bekymring for fremtiden osv. under sine føtter. Etter denne dagen levde hun et oppreist liv.

Påfølgende år, fra hun var 26 år og frem til hun ble 50 år, var fylt med flere alvorlige og kompliserte operasjoner. Under alt dette ble hun bevart fra bitterhet og andre nedbrytende krefter. Bønnen var et daglig våpen for å bli bevart i fred og hvile. Hun var forlikt (forsonet seg med sin vei i livet), var fylt med takknemlighet, fred og glede i livet, og tok hver dag som en gave fra Gud.

Nytt sitat fra Anita: «Bitterhet er noe som fort prøver å trenge seg inn. Tankene bare kommer. Ordet ‘hvorfor’ er farlig å slippe inn i tankene. Det kommer aldri noe godt ut av å dvele ved hvorfor fikk akkurat jeg denne skjebnen.»
«Takket være min tro, så har jeg Gud å hente kraft og styrke fra. Uten Gud, hadde et lykkelig liv med denne sykdommen blitt mye vanskeligere. Jeg klarer å tro på at min dødsdag er bestemt. Jeg må derfor leve best mulig de dagene jeg har fått tildelt, og at alt jeg møter på min vei er en utdannelse for det livet som kommer etter døden.»

Styrke fra Guds ord

Et av Anitas kjære skriftsteder i Bibelen, som var til stor hjelp for henne, var fra Jesaja 40,29: «Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke». Sitat fra Anita: «Det har jeg erfart mange ganger, og benytter meg av bønnens makt daglig. Jeg er avhengig av Guds hjelp og den freden og hvilen han gir midt i prøvelsene.» 

Et annet skriftsted som var sentralt for henne var i 2. Korintierne 4,16: «Derfor mister vi ikke motet. Og selv om vårt ytre menneske går til grunne, så fornyes vårt indre dag for dag». Dette nye menneske, denne fylde av herlighet – Jesu liv som forholdene skal virke frem, fikk vi kjenne fra Anita i særlig grad. Hun var full av takknemlighet for livet, og benyttet hver dag som om den var den siste, og velsignet og var god mot menneskene hun møtte på sin vei.

Åndens frukt i Galaterne 5,22 kom da frem fra hennes liv, slik det står; kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet. «I ham var liv, og livet var menneskenes lys», står det i Johannes 1,4.

Mange som møtte henne på sin vei bemerket denne takknemligheten som strålte frem fra hennes liv. Takket være en urokkelig tro, ved bønnens makt, og å tro på at Guds vei med oss er fullkommen, er det virkelig mulig å leve et oppreist liv tross store prøver og trengsler. Min kjære Anita døde fra meg og våre barn, 15. juli 2017 av sykdommen, men var oppreist i sin ånd, helt inntil siste time av sitt liv.