Det maktskifte Jesus kom med

Når vi tenker på Jesu komme til jord, forstår vi at det var for å skape en omveltning – et maktskifte. «Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær!» var hans budskap helt fra starten (Matteus 4, 17). Da Jesus ble født var landet okkupert av det romerske verdensrike. Emmausvandrerne som kom i snakk med Jesus på veien etter hans oppstandelse, fortalte ham at de håpet at Jesus var den som skulle forløse Israel (Lukas 24, 21). De tenkte da på en ytre politisk omveltning, der Israel ble fri fra åket under romerne. Det tok tid før disiplene skjønte at det var en helt annen type maktskifte Jesus kom med. Det var herredømmet på hjertets trone dette dreide seg om. For menneskenes liv utgår fra hjertet (Salomos Ordspråk 4, 23).

Ikke lenger leve for seg selv

«For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet.» Romerne 8, 3. Det var synden i kjødet som rådet. Overfor den var til og med Moseloven maktesløs. Loven hadde moralsk en begrensende og bremsende virkning, men kunne ikke sette mennesket i fullkommen frihet. Menneskeheten og skapningen trellet og sukket under kjødets, syndens og forgjengelighetens trelldom (Romerne 8, 19-21; Romerne 6, 14).

«Hver den som gjør synd, er syndens trell. ... Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri», sier Jesus i Johannes 8, 34.36. Jesu død var ikke bare en død for å befri oss fra syndens skyld, men også en død for å befri oss fra syndens makt.

  «For Kristi kjærlighet tvinger oss, idet dette er avgjort: Én er død for alle, og derved har de alle dødd. Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og ble reist opp for dem.» 2. Korinter 5, 14-15.

Utgangspunktet for hele menneskeheten er at de som lever, lever for seg selv. Å leve for seg selv er selve grunnsynden. Egoet er sentrum for tilværelsen. Alt dreier seg om en selv, å ta vare på sitt gode navn og rykte og tilfredsstille sine egne lyster – eller som man ofte sier: realisere seg selv. Gjør man noe ondt eller galt, blir det benektet, og i mange tilfeller tar man i bruk løgn for ikke å «miste ansikt». Gjør man noe godt, er det om å gjøre å fortelle det eller skryte av det – dette for å «vise ansikt». I begge tilfeller er det egoet som er sentrum og den styrende impuls i tilværelsen.

Selve hensikten med at Jesus døde for alle, leste vi, var at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv. I stedet for at jeg selv – mitt ego – er i sentrum, skal Kristus bli mitt sentrum. Da blir det slik at det han vil, det vil jeg også. Det som opptar meg, er hans vilje, hans velbehag, hans ord, hans sak, hans rike og hans legeme – som er menigheten.

Et maktskifte

«Han er den som fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike.» Kolosserne 1, 13. Et liv i synd – der en lever for seg selv – viser at man er en fange av «mørkets makt» og lever i mørkets rike. Tenk da å få oppleve å bli befridd fra mørkets makt og overført til lysets rike – Guds elskede Sønns rike! Apostelen Johannes taler om å gå over fra døden til livet. I sannhet et maktskifte. Men dette kan bare skje ved tro – og med menneskets frivillige samtykke. Du fatter et annet sinn, vender om og får oppleve nye tider med «fornyelse og trøst» (Apostlenes gjerninger 3, 19). Det gamle menneske blir avlagt, og vi ikler oss det nye – Kristus (Efeserne 4, 22-24; Romerne 13, 14). Egoet blir ved tro avsatt, og Kristus blir innsatt som konge og Herre på hjertets trone (Kolosserne 2, 6).

Apostelen Paulus opplevde dette maktskiftet. Derfor skriver han slik: «For jeg er ved loven død for loven for å leve for Gud. Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og ga seg selv for meg.» Galaterne 2, 19-20.

Et liv i troen på Guds Sønn fører til korsfestelse av egoet og derved til at Sønnens liv åpenbares i våre legemer. På den måten blir maktskiftet synlig for alle.

[Uthevelser i skriftstedene er lagt til av forfatteren – red.anm.]