Det profetiske ord og profetordets ånd

«Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter. For dere vet først og fremst dette, at ikke noe profetord i Skriften er gitt til egen tydning. For aldri er noe profetord brakt fram ved menneskers vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd.» 2. Peter 1, 19-21.

Det profetiske ord trenger gjennom mørket

Det profetiske ord er alltid som et lys som skinner på et mørkt sted, inntil lyset bryter frem.

De hellige Guds profeter lot det profetiske lys skinne frem til Betlehem hvor Jesus ble født. Han brøt frem som det strålende lys midt i verdensmørket.

Men det profetiske ord trengte videre frem som et strålende lys inn i det selviske mørke hos disiplene, inntil dagen brøt frem og morgenstjernen gikk opp i deres hjerter. Nå kunde de ved dette indre guddommelige lys se og bedømme klart, og all tvil og vantro var jaget bort for alltid. Klippefast i sin tro forkynte de evangeliet med stor kraft og frimodig glede like inn i døden. De lot sig ikke forkvakle av menneskemeninger, og den store motstand de møtte alle vegne, rokket ikke deres tro. Det de hadde fått i sitt hjerte, var guddommelig sikkert, og ingen kunne ta det fra dem.

Jesu vitnesbyrd – profetordets ånd

De tre apostler hadde sett Jesus forklaret på berget sammen med Moses og Elias (Matteus 17, 1-9), og de hadde vært øyenvitner til hans storhet på mange måter, men enda fastere hadde de det profetiske ord. Disse ord var Jesu ord som de nøye hadde gitt akt på og levd etter, slik at de var blitt eiere av ordets kraftige ånd. Denne ånd er profetordets , som er Jesu vitnesbyrd. (Åpenbaringen 19, 10.)

Det er dette vitnesbyrd vi må ha i vårt hjerte nå i denne onde tid, som all djevelens velde begynner å reise seg for alvor. De fleste er usikre og vaklende og skifter meninger fra år til år. Det kommer av at de ut fra sitt selviske mørke danner sine meninger om Guds ord, istedenfor å la Guds ord få si sin sanne mening om dem selv. Det er bare når vi har Jesu vitnesbyrd rotfestet i hjertet, at vi har makt over Satan, og ikke ved kunnskap og teorier.

Profetenes forbilde i fasthet og urokkelighet

Det er i dag lite å finne av denne fasthet og urokkelighet i ånden som de hellige Guds profeter og apostlene hadde. Jesaja sto alene midt i en ond og vrang slekt og forkynte Herrens vredes dom over all ugudelighet, inntil det ble en liten, hellig rest igjen, som det blir en stubb igjen av terebinten og eiken når de felles. (Jesaja 6, 9-13; Jesaja 10, 20-23.)

Jeremias sto som en fast borg og som en jernstøtte og en kobbermur mot hele landet. (Jeremias 1, 18.)

Esekiels åsyn var som diamant mot all ugudeligheten. (Esekiel 3, 9.)

Profetene ble steinet og slått ihjel, men urokkelig var de til det siste. De hadde Kristi Ånd i seg som vitnet forut om Kristi lidelser og om herligheten deretter. (Hebreerne 11, 32-40; 1. Peter 1, 11.)

Åndskraft

Nå lever vi i en ond og vanskelig tid. Nå spørs det om vi er svake eller faste i troen, og om hvordan vi utfyller vår livsoppgave. Det er bare kort tid vi lever, og det er om å gjøre at sannheten kan ha rik fremgang ved oss. Sæden er Guds ord, og hvert menneske er en aker. Nå er det tid og anledning til å så alle vegne. Natten kommer da ingen lenger kan arbeide. Den tid er allerede kommet i enkelte land. (Markus 4, 1-20; Johannes 9, 4.)

Vi må leve slik at vi kan ha den åndskraft i oss som er mektig til å knuse egoismen og verdensånden under føtter. Vi tilhører ikke oss selv, men ham som kjøpte oss fra verden med sitt dyre blod. (1. Korinter 6, 19-20.)

Enhver må gi nøye akt på Guds ord og leve etter det, slik at dagen kan lyse frem og morgenstjernen gå opp i hjertet.