Det trenger ikke å være komplisert å bekjempe synden

I hverdagen blir jeg konfrontert med mange situasjoner – flotte opplevelser, triste nyheter eller noen ganger bare stressende øyeblikk. Disse vekker mange forskjellige reaksjoner i meg; mange tanker går gjennom hodet mitt.

Og det er her i mine tanker at kampen mot synden må finne sted. Tanker som jeg må kjempe mot. Tanker om stolthet, utakknemlighet, fortvilelse, krav eller anklage mot menneskene rundt meg, osv.

Det står om Jesus i Jesaja 7,15, «Rømme og honning skal han ete ved den tid han skjønner å forkaste det onde og velge det gode.»

Dette er helt enkelt hva det betyr å bekjempe synden: Å forkaste det onde – å si «nei» til dårlige tanker, og å velge det gode – å øve på å tenke gode tanker.

Hvordan kjemper jeg?

Men hvordan kjemper jeg? Alle som har prøvd det, kan sannsynligvis si av erfaring at det ikke er mulig å gjøre det med ens egen styrke eller viljestyrke. Først må jeg bestemme meg for å elske Jesus av hele hjertet og bare å tjene ham. Han er den som kan hjelpe meg med alltid å overvinne det onde.

Jeg må be ham om hjelp til rett tid, det vil si når jeg blir fristet – før jeg faller. Ved Den Hellige Ånd gir Jesus oss villig den hjelpen og styrken som vi trenger for å seire. Ofte får jeg Guds ord som hjelper meg i vanskelige situasjoner.

«For øvrig, brødre: Alt som er sant, alt som er ære verd, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er verd å elske, alt som folk taler vel om, alt som duger og er ros verd – gi akt på det!» Filipperne 4,8.

Nylig har jeg fokusert spesielt på det å være takknemlig for alt Gud sender. Ofte tar jeg meg selv i å ønske at jeg hadde andre omstendigheter i livet, eller at jeg har mine egne meninger om hvordan fremtiden skal være, og hva jeg tror er best for meg selv. Derfor jeg har begynt å overgi disse tankene i Guds hånd, med takknemlighet og tillit til ham.

Selv om jeg må gi opp min egen vilje, som kan «gjøre vondt» eller forårsake «lidelse», gir det meg en indre fred, og litt etter litt blir jeg frigjort fra synden.

Kanskje jeg må øve meg i å være tålmodig i en vanskelig situasjon, eller kanskje må jeg kaste all min sorg på Gud og lære å tro som et barn. Dette «gjør vondt» eller er en «lidelse» fordi det er naturlig for meg å ønske at mine vanskelige situasjoner skal gå forbi så fort som mulig, eller å tvile på at Gud vil lede alt til mitt aller beste i livet.

Resultater!

«… den som har lidd i kjødet, er ferdig med synden …» 1 Peter 4,1.

Jeg visualiserer ofte kampen mot synden på denne måten: Jeg står rett foran en hær av soldater som jeg må beseire. Med hver seier, reduseres antall soldater og til slutt er det ingen igjen, og jeg er den siste som står som seierherre på feltet.

Jeg tror på seier! Dette gir meg en indre fred. Jeg vet at jeg trinn for trinn blir ferdig med synden. Jo mer jeg kjemper, jo lettere og bedre blir det å være sammen med menneskene rundt meg. Jeg har opplevd at fred og glede følger når jeg ikke har krav til de andre om at de skal forandre seg. Ofte, nesten mirakuløst, får jeg da også kontakt med alle slags ulike mennesker – til og med vanskelige personligheter. Dette gjør livet på jorden så rik og fantastisk.

Hver dag er en ny nådens dag, et uvurderlig privilegium!