Det umulige blir mulig

«For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud …» Romerne 8,3-4.

Gud hadde gitt sitt folk loven, som skulle hjelpe og rettlede dem til det gode. Men det var umulig for loven å gjøre dem som tjente Gud fullkomne efter samvittigheten; den maktet ikke å bortta synder. (Hebreerne 7,19; Hebreerne 9,9-10; Hebreerne 10,1-4) Loven var til stor hjelp. Det kan vi se når vi leser om de gamle hellige, som levde etter loven: De oppnådde store velsignelser, men ingen ble ført frem til fullkommenhet. Derfor sies det om loven at den var svak og unyttig, og et bedre håp føres inn, så vi kan nærme oss Gud.

Det gjorde Gud!

Det bedre håp som nå er innført, som vi har, og som de ikke hadde i den gamle pakt, er at alt kan føres frem til fullkommenhet. I det håpet kan vi nærme oss Gud. Men det er svært få som har det håpet levende for seg når de søker Gud. Å bli fullkommen? Umulig, lyder det fra nesten alles munn. Ja, så lenge en er under loven, er det umulig, men det som var umulig, det gjorde Gud. Mange sier: Jesus oppfylte loven, så nå dekker nåden livet vårt, hvor skrøpelige og syndfylte vi enn er, og Gud ser oss gjennom Jesus som fullkomne. Men i Romerne 8,4 leser vi: «… for at lovens krav om rettferdighet (det som var dens innerste hensikt, men som den ikke maktet) skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.» Det var ikke noe som bare ble oppfylt i Jesus og skal tilregnes oss, men det skal også oppfylles i vår vandring. Nå stryker vi det ordet «Umulig» og isteden kan vi sette «Mulig». Det bedre håpet har Jesus ført inn.

«For så sant blodet av bukker og okser, og asken av en kvige, helliger til kjødets renhet når det blir stenket på dem som er urene, hvor mye mer skal da Kristi blod – han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv fram for Gud som et lyteløst offer – rense vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud!» Hebreerne 9,13-14.

Lovens ofringer helliget kun til tilgivelse for gjorte synder. De kom ikke lenger enn til å rense fatet utvendig, en utvendig rettferdighet, som de kjente de ikke hadde innvendig. (Matteus 23,28) De kunne gjøre mye godt etter loven, men det skjedde ingen forvandling i deres indre. Det var ikke fullkomment. Det ble kun døde gjerninger ut av det.

Sønnen fikk del i kjød og blod

Loven var svak og unyttig for menneskenes kjød, som synden hadde trengt igjennom og holdt dem fange. Så sendte Gud sin Sønn, som likesom barna fikk del i kjød og blod. (Hebreerne 2,14) Og ved ham ble det umulige mulig. Da kommer vi til det fullkomne. Det skjer en forvandling i vårt indre. Ved bukkeblod fikk de syndenes tilgivelse, men bukken hadde jo ikke beseiret noen synd, og derfor kunne den heller ikke gi seier. Folket syndet på nytt og på nytt, derfor måtte det stadig frembæres de samme ofre, som stadig ga dem minnelse om synder. (Hebreerne 10,1-4) Jesu har selv møtt synden men han har også beseiret den; derfor kan hans blod gjøre så mye mer enn bukkeblodet. Han kan også gi seier over all synd, slik at alt blir satt i rette skikk etter det lyset vi har.

De fleste ber om tilgivelse, men ser det umulig å forandre på det. Andre har tro til å rette på det for en del, men å få alt i rette skikk, nei: Umulig, lyder det igjen. Men lovet være Gud, vi har fått det glade budskap å forkynne de oppriktige, at det som var umulig er blitt mulig. Derfor lyder formaningen: «La oss derfor gå forbi barnelærdommen om Kristus, og gå videre mot det fullkomne …» Hebreerne 6,1. Paulus glemte det som lå bak og strakte seg ut etter det fullkomne. Det var ikke i sin uvitenhet han gjorde det; det var kunnskapen om Kristus som hadde gitt ham dette håp og denne iver. Han visste det umulige var blitt mulig, og han ofret alt for det fullkomne.

Hvorfor er det så vanskelig for menneskene å få dette «bedre håp»? Jo, de vil ikke gi avkall på sin vinning efter kjødet. Vi kan ikke skride frem mot det fullkomne og så søke vinning for kjødet. Det er umulig; men i Kristi Ånd å korsfeste kjødet med dets lyster og begjæringer og bli fullkommen efter samvittigheten, det er mulig.

Gjøre Guds vilje

Jesus sa: «Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme dannet du for meg … Da sa jeg: Se, jeg kommer – i bokrullen er det skrevet om meg – for å gjøre din vilje, Gud.» Hebreerne 10,5-10.

Det var ikke offer og gaver Gud hadde lyst til, men at de gjorde hans vilje. Det var derimot umulig etter loven. Derfor kom Jesus med et legeme. Han avskaffet det første, nemlig alle ofringene, og så innsatte han det annet, nemlig å gjøre Guds vilje. Det kjenner vi også – at det er det fullkomne. Jesu legeme ble ofret idet han gjorde Faderens vilje.

«For med én Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme …» 1. Korinter 12,13. Har noen ikke Kristi Ånd, hører han ikke ham til. De som har fått Kristi ånd, den Ånd som har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer, og søker det der oppe, ikke det som er på jorden, de er her i verden bare for å gjøre Guds vilje. De har oppgitt alt og hater til og med sitt eget liv; de er menigheten og Kristi legeme. De er kommet til de kommende goder, da det umulige er blitt mulig. Deres legemer er fremstilt som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer.

For oss som er døpte med én Ånd til å være ett legeme, vi som er lemmer på Kristi legeme, er det ikke trelldom å holde Guds bud. For oss er de lette. Vi sier ikke at vi ingen ting skal gjøre. Vi vitner om gjerninger sent og tidlig, om å gjøre Guds vilje i alle de retninger som vi får lys, for vi er ved Kristi Ånd blitt lemmer på det legeme som kom bare for å gjøre Guds vilje. Det tunge og triste «Umulige» er forsvunnet, og det bedre håp er ført inn. Vi fryder og gleder oss i all Guds vilje, som nå er blitt «Mulig».

Dette er en redigert versjon av en artikkel med tittel «Umulig – Mulig», som først ble publisert i BCCs menighetsblad «Skjulte Skatter» i desember 1940.
© Copyright Stiftelsen Skjulte Skatters Forlag