Dette har avgjørende betydning for din lykke!

Har du noen gang tenkt på det faktum at du selv er den eneste personen som har makt over hvordan du tar det i livet?

Ikke bare det, men din måte å ta alt og alle på, avgjør din lykke eller ulykke, og graden av denne. Ja, det er utelukkende det som avgjør alt sammen.

Alt hva andre sier og gjør, og alt hva som møter deg, eller hender på din vei, det betyr i seg selv ingen ting for din lykke eller ulykke; det trekker ingenting fra og legger ingenting til. Dette høres nok uriktig ut, for det er stikk imot all alminnelig tale og tanke, men ikke desto mindre er det en vidunderlig sannhet! Jo mere du prøver den, desto fastere vil den bli stående for din bevissthet.

Ingen kan få deg til å synde!

Nettopp derfor er det neppe noe som er mere tåpelig enn å unnskylde seg selv og skylde på andre. Hva andre sier og gjør, betyr noe for deres lykke og ulykke, men ikke det aller minste for din. Andre kan ikke gjøre deg verken lykkelig eller ulykkelig. Bare hvordan du tar det som de sier og gjør, og det som skjer, deres oppførsel, deres behandling av både deg og hva ditt er, bare det kan gjøre deg mere eller mindre lykkelig eller ulykkelig. Ens egen synd gjør at man tar både dette og hint, og både denne og hin, på en måte som bringer en skade og tap. Det ligger nær til å tenke og mene at den andres ord eller handling har skadet deg. Dette kjenner så å si alle mennesker seg så sikre på som at to og to er fire, og likevel er det ikke tilfelle.

For å kunne ta alt på en slik måte at det forøker ens lykke istedenfor å forminske den, må man søke, og finne, en radikal frelse og frigjørelse fra syndens makt. Da først kan man ta alt og alle slik at ens lykke aldri blir forstyrret, men tvert imot øker.

Fristelse = Mulighet

Den store feiltagelse eller forveksling består i dette: Når noen gjør deg noe ondt, tåler du ikke dette, og du blir selv ond. Og så gjør du dette feilaktige regnestykke: Hadde vedkommende ikke sagt eller gjort dette onde mot deg, så hadde ikke du blitt ond, altså er det vedkommendes skyld. Tilsynelatende høres dette riktig ut, men det er allikevel ikke riktig. Det er galt, ja meget galt.

Det riktige er: Den andres feil fikk fram en fristelse i deg. Du fikk derved en anledning til en ny seier, et bidrag til den endelige seierskrans. Men i stedet falt du i fristelsen. Det var din feil. Det kom av din dårlighet.

Det er absolutt ikke riktig å si at ditt fall kom av det den andre sa eller gjorde. Nei, din dårlighet kom bare til syne ved det. Den var der jo allikevel. Du falt altså fordi du ikke var frelst fra syndens makt, og ikke fordi den andre gjorde deg fortred. Du tok det galt, på alminnelig, syndig vis, og det var absolutt ikke nødvendig. Det kunne være tatt på gudelig måte. Du kunne ha vunnet en herlig seier! Du hadde en herlig anledning, men den ble dårlig benyttet.

Man kan altså også uttrykke det slik: Det er feilregning å regne det som en selvfølge, eller en nødvendighet, at du blir ond fordi en annen gjør deg noe ondt. Det er helt feil! Men det er helt riktig at det er slik så lenge man er ond; men se det kan man frelses fra. Bare se 3. Johannes brev!

Reaksjoner som fører til liv eller død

Hadde Eva tatt det på en annen måte, så hun hadde svart slangen at de hadde det veldig godt som de hadde det, slik at det ikke var noe som helst behov for å spise av den forbudte frukt, ja da hadde det ikke blitt noe syndefall med derav følgende ond samvittighet, utdrivelse av Edens have, sykdom og død.

Og om Adam hadde tatt det på en annen måte, så han hadde avvist Evas tilbud om å spise av den forbudte frukt, da hadde syndefallet ikke fått innpass i verden.

Hvis Jesus hadde tatt det på en annen måte, så han bare i alle deler ville ha gjennomført rettferdighet, men absolutt ikke hadde villet lide noen urett, ja se da var det overhodet ikke blitt noen forsoning eller noen som helst frelse i det hele tatt. Da hadde han – den rettferdige – vært hos sin rettferdige Fader, og vi var alle fortapte.

Hvor usigelig stort, og hvor usigelig godt, at han tok det på den elskelige måten som han gjorde!

Du kan ha en urokkelig glede

Også du kan, ved å lide urett, vinne andre sjeler som du ellers ikke kunne vinne. Å trette, å pukke på sin rett, å føre sak mot sine medmennesker, er en ytterst tåpelig og skjebnesvanger måte å ta det på. Enhver situasjon kan derimot tas på en slik måte, at du alltid bevarer lykken, uansett hvorledes alt og alle arter seg.

Om en mann hadde lite mat, eller bare brød, uten noe å ha på skivene, ville dette i seg selv ikke kunne gjøre noe skår i hans lykke. Men misnøyen med det han hadde, og kravet om noe mere og bedre, samt hans onde tanker om dem som har overflod, det ville gjøre ham ulykkelig! Det er helt igjennom slik at måten man tar det på – og ikke noe som helst annet – det avgjør det hele. Enkle, men vidunderlige sannhet!

Troen på Guds fullkomne styrelse i alle ting vil bringe deg til en fast tro og tillit til at alt som skjer er for ditt aller beste. Så kan du selvfølgelig også alltid glede deg. For en sann og god omsorg Gud må ha for meg! Hvor trofast han våker over meg!

Stole på Gud midt i tragedien

Og hvordan er beste måte å ta ulykker og dødsfall på? Det blir med dette som med alt det andre. For å kunne ta det på en gudelig måte, må man selvsagt ved Guds frelse være blitt gudelig. En ugudelig person tar det på ugudelig vis, mens den gudelige tar det på gudelig vis. Det må med andre ord en grundig frelse til for i det hele tatt å kunne ta det som man bør ta det.

Ordet sier: «Eller skjer det vel en ulykke i en by uten at Herren har gjort det?» Amos 3,6. «Selges ikke to spurver for en skilling? Men uten deres Far faller ikke én av dem til jorden. Men endog hårene dere har på hodet, er talt alle sammen.» Matteus 10,29- 30. Når dette settes i forbindelse med at Gud vet hva som tjener oss best, og gjør det også, da får vi nødvendigvis dette ut av det, at hvor sørgelig og uønsket enn ulykken var, så var det likevel best det gikk som det gikk. Og hvem skulle kunne ha noe imot det som den allgode og allvise Gud finner å være best?

Men for å kunne ta det slik, må man jo absolutt av hjertet for bestandig ha sluttet med å stole på egen fornuft, samt blitt således dannet av Gud at ens sinn er blitt bøyelig, ydmykt og saktmodig. Da bevarer man den indre, dype fred og hvile under alt, hvor pinlig enn situasjonen måtte være.

Og – når noen av dem som er oss kjære kommer riktig galt avsted, eller faller ifra Gud, er det ganske naturlig å tenke: «At jeg dog ikke kunne få forhindret dette!» Men ved tanken på at Gud selv, han som er fullkommen i kjærlighet, ikke har forhindret det, bevares også under slike ytterst pinlige forhold freden og hvilen i Gud, selv om sorgen er usigelig stor. For vi kan ved all vår bekymring ikke gjøre et hår sort eller hvitt.

Må denne altomfattende, ubeskrivelig virkningsfulle, uimotsigelige sannhet alltid stå lys, levende for oss: Kun den måten vi selv tar alt og alle på, har avgjørende betydning for vår lykke.

Dette er et redigert utdrag fra heftet «Måten å ta det på», som ble først publisert i 1957 av Skjulte Skatters Forlag.
© Copyright Stiftelsen Skjulte Skatters Forlag