En diagnose som ble en livsforandrende vekker

I løpet av det siste året hadde jeg opplevd at venstre side av kroppen fungerte langsommere, og jeg hadde også ryggsmerter. Jeg hadde vært hos flere leger, men ingen forstod akkurat hva som foregikk med kroppen min. Til slutt besøkte jeg kiropraktoren. Han var bekymret og bestilte en MR-undersøkelse av korsryggen og hjernen min.

Min første reaksjon var at alt dette var unødvendig og dumt. Jeg var en sterk mann. Tre dager før den planlagte MR-undersøkelsen, fikk jeg et stort anfall. Heldigvis kjørte jeg ikke. Jeg hadde stoppet for å fylle drivstoff. Jeg husker at jeg kjente en merkelig følelse som beveget seg oppover armen min. Jeg prøvde å ringe etter hjelp, men ingen lyd kom ut av munnen min. Det siste jeg husker var en ung mann som løp mot meg. Det var skremmende!

Det var 6. mai 2017. Fra den dagen endret livet mitt og livet til familien min seg for alltid!

Min kone ventet på meg i beredskapsrommet da jeg våknet. Hun holdt rundt meg og vi gråt. Vi ba sammen, og takknemlighetens ånd omgav oss. Dette er dagen som Herren har gjort … også i dag. Kort tid etter mottok vi nyheten om at jeg hadde en hjernesvulst. Uvirkelig. Vantro.

Storme himmelen med bønn

Jeg var engstelig. Jeg ville kvitte meg med svulsten! Jeg ønsket å gå tilbake på jobb; gjenoppta livet slik det var. Jeg begynte å be … å storme himmelen! Jeg kunne ikke få nok av Guds ord og annen åndelig næring. Fysisk var jeg en sterk mann, men jeg var redd på innsiden. Jeg begynte å kjempe som aldri før! Vantrostanker, tvilstanker og å synes synd på meg selv – alle disse tanker måtte bort! Lenkene som bandt meg til disse tankene begynte å løsne og gå i stykker. Jeg fortsatte og kjempe! Til tider kunne jeg høre hele himmelens hær heie på meg! Natten før operasjonen var det total krig. Min kone og jeg ba sammen. Jeg sovnet mens jeg lyttet til henne lese høyt fra Salmene og Jesaja.

Kirurgen hadde håpet at svulsten min ikke hadde spredt seg, men dessverre hadde den gjort det. Han klarte ikke å fjerne alt. Dette var ekstremt vanskelig for familien min. Jeg lå fortsatt på operasjonssalen da de fikk nyheten. De ba umiddelbart og takket Gud for at jeg hadde overlevd operasjonen. Min kone tok barna ut på sykehusets hageområde. De satt der og bare gråt. Og Gud var der med dem og var deres trøst. Etter operasjonen var det tydelig at venstre side av kroppen min hadde blitt midlertidig lammet.

Og komme meg etter hjernekirurgi og gjennom aggressiv rehabilitering for å gjenvinne det jeg hadde mistet var trosstyrkende. Det var ikke noe av meg igjen; jeg måtte utelukkende stole på Gud! Jeg begynte å smake seier. Til tider var det som om jeg fysisk kunne røre ved Gud. Jeg har aldri opplevd det i hele mitt liv!

Da jeg fikk diagnosen, trodde jeg at det muligens gjaldt feil person, eller var feil diagnose. Det ble klart for meg at det ikke var svulsten eller kreften jeg kjempet imot, men en ånd av vantro og tvil.  Gud kunne umiddelbart ta bort kreften hvis han ville. Uansett hva som fysisk foregikk i kroppen min, ville jeg være en seierherre! Dette er en mulighet til å seire over synden i mitt liv og gjøre fremgang på frelsens vei! Så da kan jeg si: Ja, jeg holdes oppe og fornyes dag for dag.

Kort tid etter at jeg fikk diagnosen ba jeg en av lederne i Brunstad Christian Church om han kunne be for meg. Natten før familien min og jeg skulle be med ham, kom alle vantroens-, tvils- og frykts ånder over meg. Jeg ble fysisk syk! Jeg tilbrakte hele natten i kamp! Om morgenen var kroppen min svak og min ånd var utslitt. Da jeg gikk inn på rommet der broren var, forsvant alle disse åndene umiddelbart! Han la hånden på meg og sa: «Satan har ikke mer tak på deg!» Vi hadde en kraftig stund i bønn sammen! Fra det tidspunktet har jeg aldri sett tilbake! Man kan aldri være for ivrig for Gud! Aldri!

«Kun i dag»

Jeg er nå ferdig med første behandlingsrunde. Seks uker med cellegift- og strålebehandling. Jeg fortsetter å trenge meg inn i Guds ord! Kjærligheten jeg har opplevd for de andre er fantastisk! Gjennom hele livet mitt har jeg alltid følt at jeg ikke hadde mye å tilby. Og nå, gjennom denne prøvelsen, har jeg det! Er jeg takknemlig for denne prøvelsen? Ja! Jeg ville ikke ha hatt denne fremgangen på egen hånd – jeg ville ikke ha blitt frelst fra synd i denne grad. Aldri! Gud elsker meg veldig høyt! Han måtte gi meg en liten dytt. Våkn opp!

Folk har ofte spurt meg om jeg har en liste over ting jeg vil gjøre før jeg dør. Mitt hjertes ønske er å være sammen med mine venner og min familie. «Kun i dag» er mitt motto. Å være ærlig, så føler jeg ikke at jeg kommer til å dø i nær fremtid. Men når det er min tid, vil jeg fullføre mitt løp full av takknemlighet for hva Gud har gjort i mitt liv! Ingen tvil. Ingen vantro. Bare seier!

Å forlate familien min er en sorg. Tanken på det gjør vondt. Jeg bruker hvert øyeblikk til å høre på min kone og barn og oppmuntre dem. Å gi dem en ekstra klem. Fortelle dem at jeg elsker dem. Men det viktigste er å være et eksempel! En seierherre! Jeg sa nylig til min kone: «Ikke vær redd for fremtiden angående våre barn. Vi mottok dem i tro. De har et kall i livet deres! Gud er trofast og sann! Vi har bedt for våre barn før de ble født, og vi fortsetter å be for dem rett inn i himlenes rike! Så, hvis det er Guds vilje at han henter meg hjem, ikke vær redd for våre barns fremtid!» Jeg kommer til å være rett ved siden av henne og be sammen med henne! For en trøst!

Har jeg forandret meg i løpet av de siste månedene? Ja! Heldigvis! Jeg har smakt seier som aldri før! Jeg er på vakt! Jeg styrker meg selv med Guds ord, og han hjelper meg! Alt i denne verden er så svakt. Det er ingen tid å kaste bort! Før var jeg en mann som var god av natur og fysisk sterk. Jeg ville ha elsket å bo på et avsides sted, å passe på mine egne saker, fornøyd med hvem jeg var. Gud være takket og lovet for at han ikke tillot meg å forbli den a

Din bror i kampen,

Wayne Dixon