En ettertraktet frukt: Glede

En av Åndens frukter er glede. (Galaterne 5,22) La oss se litt på røttene, hvorfra denne frukten kommer. Gleden har alltid en årsak. For å få del i gleden er det ikke nok å få vite at der er noe som heter glede, men jeg må vite hvordan jeg når den. Selve gleden er ikke den verdi vi skal jage etter; gleden er sinnets velbehag over det som er oppnådd. Derfor skal man ikke jage etter glede, men derimot etter de ting som er velbehagelige for Gud, og dette gir glede. Paulus sier: «… ag etter rettferdighet, gudsfrykt, tro, kjærlighet, tålmodighet og mildhet.» 1. Timoteus 6,11. Det er forgjeves å søke glede uten gjennom disse ting. Det er som å høste frukter av et tre uten røtter. Men hvor disse ting finnes og utvikles der hviler Guds velbehag over hjertet, og nettopp dette er den troendes glede.

Her er mange som vil ha glede uten disse røtter. Men det hele blir kun et jag og strev etter en glede som aldri når utenfor det menneskelige. Men den glede har ingen ting felles med gleden som er en frukt av Ånden. Dette mas etter gleden under et åndelig skinn inneholder de største farer. Predikanten strever hva han kan, og hele forsamlingen setter sine følelser i bevegelse for å frembringe gleden. Dette blir en glede i legemet, i stedet for i Ånden. Denne gleden som opparbeides i legemet river med seg alle menneskenes lyster, som mange ganger ender i de kjødeligste former, hvis åpenbarelser i den senere tid har bragt store smerter over Guds folk. Å få forsamlingen i gledesrus er et mål for mange ærgjerrige predikanter, hvis ære og ry bestemmes etter hvor mange jubelmøter han kan produsere. Men om denne gleden er en frukt av løyerlige historier, vittigheter eller andre kjødelige midler, det spør han ikke etter. Derfor kan de også annonsere jubelmøter for forsamlinger som er fulle av urettferdigheter, gjeld, usedelighet, havesyke, og alt som ondt er. Men Gud fordrar ikke høytid og urett. (Jesaja 1,13) For et ansvar slike har som fremtvinger glede oppå all denne elendighet! Mange tror at man har åndelig verdi etter den glede man sier seg å ha. Men den åndelige verdi bestemmes etter en manns vandring i renhet og sannhet. Vi skal se på nogen av røttene til gleden i Guds rike.

1. «Men gled dere ikke over dette at åndene er dere lydige! Gled dere heller over at navnene deres er innskrevet i himmelen!» Lukas 10,20. Denne gleden er en frukt av et ydmykt og takknemlig sinn, fordi Gud tok en ut av verden og satte en over i sitt rike.
2. «Hvis dere holder fast på mine bud, da blir dere i min kjærlighet … Dette har jeg talt til dere for at min glede kan være i dere, og deres glede bli fullkommen.» Johannes 15,10-11. Denne gleden er en frukt av lydighet mot Guds vilje. Vær lydig og du har glede, og den som har denne gleden behøver ikke å streve for å bli glad. Alt strev for å bli glad viser at man ikke er lydig. Forkynn lydighet mot ordet, og gleden kommer ved lydigheten. Når man kommer i denne gleden, da trenger man ikke noen til å opparbeide forsamlingen i en rus. Lydighet mot Gud er røtter som bærer alle slags kostelige frukter.
3. «Du elsket rettferd og hatet lovløshet. Derfor, Gud, har din Gud salvet deg med gledens olje fremfor dine medbrødre.» Hebreerne 1,9. Salvelsen med gledens olje fås ved å hate urett og elske rettferd. Det samme finner vi i Jesaja 7,15: «Rømme og honning skal han ete ved den tid han skjønner å forkaste det onde og velge det gode.» Forkast alt ondt i verden, i deg selv, i menigheten både på plattformen og nede i forsamlingen, spar ingen ting, og Herren salver ditt hode med gledens olje. Men de færreste har mot til å forkaste dårskapen, tross at de ser den; derfor blir de heller ikke delaktig i denne gleden, men må søke den på annen måte. Men dersom man hadde elsket rettferd ville man ha forkastet all den urett som man ser. Dette er å ha kjærlighet til sannheten, og kjærligheten gleder seg ikke over urettferdighet, men den gleder seg over sannhet. Det er jubel i de retferdiges telt.
4. «… det som vi har sett og hørt, det forkynner vi for dere, for at også dere kan ha samfunn med oss. Og vårt samfunn er med Faderen og med hans Sønn, Jesus Kristus. 4Dette skriver vi til dere for at deres glede kan være fullkommen.» 1. Johannes 1,3-4. Vandring i lyset (1. Johannes 1,7) bringer samfunn i renhet. Samfunn i renhet gir fullkommen glede. Hvor man har samfunn i lyset, har man kjærlighet i Ånden. Der har man glede, fordi man er glad i hverandre. Denne gleden er ikke en bråkende, men en stille glede over gjensidig fortrolighet, fordi man vandrer i lys og ingen har noe man ønsker å skjule i mørket. Ofte sier man: «Jeg har det best når jeg er alene.» De har det best alene, fordi det er så mye urenhet, stridigheter, stadig krangel og ordkrig i menighetene. Der kjenner man ikke den gleden som er født ut av renhet og fortrolighet i lys mellom lemmene. Når det er en predikant tilstede, da flokkes man sammen om ham som bindeledd, men når han er borte, da sitter noen få igjen. Om disse sier man gjerne: «Å, det er bare han som skal preke i dag, og det er ikke noe å høre på.» På denne måte håner man hverandre, i stedet for å elske hverandre. Hvem finner hverandre i renhet og enhet? Jo; de som har kjærlighet til sannheten vil elske alle som vandrer i sannhet. Disse vil bli ett. Finnes det et slikt samfunn på jord? Ja, Kristus, hodet, er i himmelen; hans legeme, menigheten, dannes på jorden. Når hodet er skjønt, da er også legemet skjønt. Men over alt herlig ligger et dekke; og de færreste får del i denne gleden. Den største hindringen er de religiøse ledere.
5. «Større glede har jeg ikke enn dette at jeg hører mine barn vandrer i sannheten.» 3. Johannes 4. Større glede har ikke Gud enn at hans barn vandrer i sannhet, og denne gleden delte Johannes. Derfor fostret han slik ved sitt liv og ved sin lære. Når barna på denne måten er fedrenes glede, da blir også fedrene barnas ære. Vil man smake denne gleden som Johannes kalte den største, da må man selv vandre i sannhet, og da vil denne gleden være en frukt av et liv i gudsfrykt.

Vi ser at gleden er resultat av lydighet. Kjærligheten brammer ikke, selv ikke over gleden. For den som lever et liv i gudsfrykt går gleden dypere og dypere inn i Gud. Han anstrenger seg ikke det minste for å legge gleden utenpå ansiktet for å sees av mennesker, for da ville han tape den indre gleden han hadde i Gud.

Kun den som kjenner smerten, kjenner gleden.

Denne artikkelen ble først publisert i BCCs menighetsblad «Skjulte Skatter» med tittelen «Glæde», i juni 1913.
© Copyright Stiftelsen Skjulte Skatters Forlag