Én gang frelst, alltid frelst?

Læren om «Én gang frelst, alltid frelst», som også kalles for «evig sikkerhet», har vært gjenstand for stor diskusjon. Men hva sier Bibelen om frelse?

Skriftstedet som oftest brukes til å bygge opp under denne læren er Joh. 10,28: …de skal aldri i evighet gå fortapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd. Riktignok, ingen kan rive dem ut av Jesu hånd, men de kan selv sette seg utenfor Jesu hånd.

I Johannes evangelium kapittel 15, vers 4, formaner Jesus sine disipler, Bli i meg, så blir jeg i dere. Og videre i vers 6 sier han, Om noen ikke blir i meg, da kastes han ut som en gren og visner, og de samler dem sammen og kaster dem på ilden, og de brenner.

Frelsen er ikke betingelsesløs

Hvert løfte om frelse i skriftene har en betingelse. Hvis vi oppfyller betingelsene tilhører løftene oss. For eksempel leser vi i Kol. 1,21-23: Også dere, som før var fremmede og fiender av sinnelag, i deres onde gjerninger, har Gud nå forlikt med seg selv ved hans kjøds legeme ved døden, for å stille dere fram hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn, om dere bare blir ved i troen… Ser du betingelsen? Om dere bare blir ved i troen. I 1. Tim. 1,19 skriver Paulus om noen som, ved å kaste fra seg en god samvittighet, har lidt skipbrudd på troen.

I Hebr. 3,12-14 får vi en advarsel: Se til, brødre, at det ikke hos noen av dere er et ondt og vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud. Men forman hverandre hver dag, så lenge det heter i dag, for at ikke noen av dere skal forherdes ved syndens svik. For vi har fått del med Kristus, så sant vi inntil enden holder fast ved den første, fulle visshet. Ser du betingelsen også her? Så sant vi inntil enden holder fast ved den første, fulle visshet.

Vi vet at hvis vi synder, så har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Ja, hvis vi er virkelig lei oss og angrende er det en overflod av tilgivelse hos Jesus. Men faren er at vi blir forherdet ved å stadig gi etter for de samme syndene; vi er ikke så lei oss som vi var da vi falt i denne synden første gang, vi forherdes mer og mer og til slutt ender vi opp med et ondt og vantro hjerte og mister vår første, fulle visshet. Vi faller fra den levende Gud. Vi setter oss selv utenfor hånden hans…

Ikke nødvendig å falle i fristelsene

Hvordan kan vi da hindre en slik forherdelse, når vi opplever at vi stadig faller i fristelsene? Det glade budskapet i evangeliet er at vi ikke trenger å stadig falle i fristelsens stund. For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd. La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid. Heb. 4,15-16. Det er klart ut av disse versene at den rette tiden er når vi blir fristet.

Jesus seiret og nå kan han hjelpe oss til å seire. For ved at han selv har lidt og er blitt fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet. Heb. 2,18. Da nå altså Kristus har lidt i kjødet, så må også dere væpne dere med den samme tanken, at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden. 1. Pet. 4,1.

La oss ikke bli sløvet til en falsk sikkerhetsfølelse og sette frelsen vår på spill, men heller gjøre som Paulus formaner oss i Fil. 2,12: Mine elskede, likesom dere alltid har vært lydige, så arbeid på deres frelse med frykt og beven – ikke bare som da jeg var hos dere, men enda mer nå når jeg er borte fra dere.