En «gjørers» kristendom

Når lyset skinner på synden, vil ansvaret for å gjøre noe med den føre oss til handling.

Stuart har trodd på Gud så lenge han kan huske. Han ble ikke «religiøst» oppdratt, men han kjente bestandig at det fantes en Gud. Som voksen lette han etter noe som kunne bekrefte hans tro på at det fantes en Gud, men fant ingenting i de statlige kirkene. Han hadde en følelse av at en troende ikke bare kunne være passiv – «ingenting å gjøre – Jesus har gjort alt, bare sett deg tilbake og slapp av…» Han følte at å tro på Gud måtte føre til noe mer enn det. Det var da han kom i kontakt med Brunstad Christian Church, hvor han hørte et evangelium som endelig kunne sette fingeren på det han lette etter.

Han hørte at å være kristen er langt fra å behandle livet som et passivt venterom for himmelen, men at det er mye å GJØRE. Gjennom å høre Guds ord så tydelig forklart i menigheten, skjønte han at bevisstheten av ens egen synd vokser. Akkurat som soloppgangen sakte sprer lys utover landet, blir vi gradvis mer klar over synden i oss. Vi forstår mer og mer at denne synden ikke gjør oss lykkelige, og den behager ikke Gud. Mens Gud gir oss mer lys, får vi også mer ansvar for å gjøre noe med synden han gir oss lys over. Det kreves handling!

«Ta på dere Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelsens listige angrep» (Efeserne 6, 11)

Stuart begynte å se at han hadde et sterkt temperament og at det gikk utover familielivet hans. Atmosfæren han skapte var langt fra «Gud velbehagelig.» Han ba, og lengtet etter å forandre seg. Han hadde ikke lyst til å fortsette å reagere på denne måten. Han tenkte mye på måten han reagerte på og han gjorde seg klar, eller «rustet seg til kamp.» Han var fylt med en overbevisning om at han ikke ønsket å bli sint, og han ba til Gud om styrke og væpnet seg med Guds ord.

Stuart begynte å praktisere Filipenserne 2, 12, «Mine elskede, likesom dere alltid har vært lydige,, så arbeid på deres frelse med frykt og beven – ikke bare som da jeg var hos dere, men enda mer nå når jeg er borte fra dere. For Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag.» Gud begynte å virke mer VILJE i ham til å ville ta opp sin kamp når resultatene var så givende. Han fikk styrke som han ikke hadde hatt før, til å seire når han ble fristet. Han hadde bestemt seg for å være lydig når han følte seg svak, og Gud hadde kommet for å møte ham med sin Hellige Ånd.

«Og gjennom dette har gitt oss de største og mest dyrebare løfter, for at dere ved dem skulle få del i guddommelig natur, etter at dere har flyktet bort fra fordervelsen i verden som kommer av lysten, …» 2. Peter 1, 4

Dagen kom da det gikk opp for Stuart at han ikke hadde blitt sint på en lang stund og han tenkte, «Dette fungerer virkelig!» Trofast tok han opp sin åndelige kamp, nøyaktig der hvor han visste han var svak, og de naturlige reaksjonene ble mer og mer byttet ut med guddommelig natur.

Nå sier Stuart; «Du vet egentlig ikke hva glede er før du opplever et resultat som dette!» Stuart er en lykkelig mann – han vet at det er mer å arbeide med, men med Guds hjelp vil han gjøre det! «Resultatene er verdt det!»