En mamma med et kreftsykt barn

Det har gått ett år siden livet til min unge familie ble forandret for alltid.

Inntil da hadde jeg alltid hatt et ganske «normalt» liv. Små prøvelser som alle har, selvfølgelig, men ikke så store at min tro ble satt på prøve. Så, i løpet av det siste året, truet fortvilelse, frykt og vantro med å overta for troen, en tro på Gud som jeg har hatt siden tidlig i tenårene. I disse mørke stunder måtte jeg rope til Gud om å beholde troen på ham og hans veier. Jeg visste i mitt hjerte at han aldri ville forlate eller svikte oss, men det kom ikke uten kamp.

Etter en måned med sykdom og usikkerhet om hva som var galt med ham, ble vår 5 år gamle sønn diagnostisert med leukemi, eller blodkreft. Han hadde alltid vært vårt friskeste barn, så det var et stort sjokk. Han har tilbrakt det siste året med behandling, og ved Guds nåde reagerer han godt på det, og vi tror at det vil fortsette å gå bra. Nå som jeg ser tilbake på året som har gått, tenker jeg på hva jeg har lært og hvordan jeg har forandret meg. Tre ting er blitt klart for meg.

1. Guds ord er sant.

Når man hører at sitt eget barn har kreft, kommer det umiddelbart opp mange tanker i hodet. «Hvorfor kan det ikke være meg? Han fortjener ikke dette, hvordan kan dette skje?» Osv. Det var på dette vanskelige punktet at det eneste jeg hadde å holde fast på, det eneste som var sikkert og ikke endret seg, var Guds ord og hva vi leser i Bibelen. «Gud – hans vei er fullkommen. Herrens ord er rent. Han er et skjold for alle dem som setter sin lit til ham.» Salme 18,30.

Da jeg lå på sykesengen ved siden av min sønn den første uken, og de mørke tanker prøvde å oversvømme meg sent på kvelden, var det Guds ord som gjennomboret dette mørke og brakte fred. Hans ord er så sterk at han selv sverger ved det. (Hebreerne 6,17-19) Gang på gang var Gud trofast til å gi meg ord som opprettholdt meg akkurat i rett tid. «Jeg løfter mine øyne opp til fjellene: Hvor skal min hjelp komme fra? … Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høyre hånd. Solen skal ikke stikke deg om dagen, heller ikke månen om natten.» Salme 121. Hvordan kunne jeg tvile på en slik kjærlig Gud?

2. Gud elsker meg og bryr seg om meg.

Jeg vokste opp i en kristen familie, og selvfølgelig visste jeg at Gud bryr seg om meg; det var noe som var innprentet i meg. Men forsto jeg virkelig hva det betydde? Trodde jeg virkelig at Gud har personlig omsorg for meg? Så mye omsorg at han bare sender meg det aller beste?

I løpet av denne tiden med min sønns sykdom har jeg lært at ja, Gud bryr seg virkelig om meg og elsker meg, med alle mine særegenheter og min vanskelige menneskenatur. Han sender den fullkomne hjelpen når jeg føler at jeg ikke kan fortsette. En forelders kjærlighet til sine barn er den sterkeste kjærlighet i verden, og å se at barnet har smerter når man ikke kan gjøre noe for å hjelpe det er en forferdelig følelse. Jeg har alltid vært en som ønsker å ha kontroll over min situasjon og liker at ting er organisert og godt planlagt. Dette er en situasjon hvor jeg ikke har innflytelse på utfallet. Likevel, midt under cellegiftbehandlingen på sykehuset, når så mange er uten håp, følte jeg Guds hånd og fullkomne ledelse over vår familie.

Jeg begynte å innse at jeg ikke hadde noe annet valg enn å tro på ordet nøyaktig slik det står skrevet: «Vær ikke bekymret for noe …» Filipperne 4,6. Jeg måtte virkelig tro at Gud ikke gjør feil, og hans eneste ønske er for fremtid og håp, for meg selv og mine barn. (Jeremia 29,11) Jeg måtte bokstavelig gjøre det som står i 1. Peter 5,7: «… kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.» I sin store barmhjertighet arbeidet Gud på måter som beviste sin kjærlighet til meg. Vår sønn reagerte godt på behandlingen med minimale bivirkninger, og vi kunne kjenne Guds hånd over ham og hans fantastiske barnslige tro. Det førte oss tettere sammen som familie. Vi ba sammen og hadde samtaler som man aldri ellers kunne tenke seg å ha med sine små barn. «Mamma,» sa sønnen min ganske tidlig, «jeg elsker Gud. Han gjør meg frisk.» Jeg har ikke annet valg enn å tro på Guds kjærlighet og omsorg når jeg hører slike ord.

3. Bønn fungerer.

Det var bønnene til våre venner og familier som holdt oss oppe de første månedene. Det ble særlig styrkende å høre om små barn som ba daglig for vår sønn. Gud har bønnhørt, og fortsetter å bønnhøre oss og våre kjære venner i hele verden. Jeg fristes selvsagt fortsatt til å tvile og være redd, men slike tanker er ikke fra Gud, og jeg kan trygt overgi vår framtid til ham. Jeg tror at Gud skal gi det vi har bedt om, når vi ber i tro. (Jakob 1,6) Gud, som har opprettholdt oss så langt, vil fortsette å gjøre det.

Denne store kjærligheten og omsorgen som har blitt vist min familie har skapt et sterkt ønske i meg til å leve livet verdig mitt kall. Det er en større hensikt bak alt som kommer på vår vei – at vi blir frelst og blir mer lik vår brudgom, Jesus Kristus. Situasjonen hadde vært helt bortkastet om jeg ikke hadde fått mer vennlighet, mildhet, godhet, tålmodighet, osv., men i stedet hadde forblitt den samme personen jeg alltid har vært. Det står skrevet, «Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere.»  Jakob 4,8. Jeg er takknemlig for alt Gud bringer på våre veier, og vil ydmyke meg under hans mektige hånd, slik at jeg gjøres klar for Jesu snare gjenkomst.